Fosen: Feilslått industripolitikk
Man bygger altså ut norsk natur med norske subsidier, sveitsiske eiere og danske vindturbiner. Sjelden har en så stor investering hatt så lite å si for norsk industri som Fosen-utbyggingen.
Mange jubler over beslutningen om å bygge ut vindparkene på Fosen, og skryter av hvilke muligheter dette gir norsk industri. For andre er dette selve beviset på en feilslått industripolitikk over mange år.
Den største vinneren i utbyggingen på Fosen er danske Vestas, som skal levere vindturbinene. Vindturbinprodusenten har utviklet seg til å bli en gigant innen fornybar energi med en omsetning på 70 milliarder kroner og tilstedeværelse på alle kontinenter. Vestas alene sysselsetter 15.000 mennesker, og dansk vindkraftindustri sysselsetter rundt det dobbelte.
At Vestas har kommet så langt er ingen tilfeldighet. De er et resultat av en langvarig dansk politikk for å bygge opp en internasjonal vindkraftindustri.
Utbyggingen på Fosen er beregnet å koste eierne av parkene cirka 11 milliarder kroner. For denne investeringen vil parken motta en subsidiering fra den norske stat gjennom ordningen med grønne sertifikater på cirka 750 millioner kroner i året. I 15 år.
Omtrent halvparten av hele utbyggingsprosjektet eies av sveitsiske finansinstitusjoner. Man bygger altså ut norsk natur med norske subsidier, men med sveitsiske eiere og danske vindturbiner.
Av utbyggerne pekes det på at det vil bli muligheter for norsk industri. All respekt for entreprenørbransjen, men ordskiftet i Norge de siste årene har gått på at man må satse på å utvikle norsk industri basert på høy kompetanse. Å bygge anleggsveier og andre parkinstallasjoner var sannsynligvis ikke det politikerne hadde i tankene.
Det har vært gjort mange forsøk i Norge på å utvikle norsk fornybarindustri. Undertegnede har selv ledet an i de to største satsingene i Norge for å lage en norsk vindindustri, med ScanWind i 2000 og Blaaster Wind Technologies i 2008. Symptomatisk for begge disse var at teknologien var helt i front globalt, men man var ikke istand til å finne en finansiell plattform for å kommersialisere dette nasjonalt.
Som et eksempel er det nå 16 år siden ScanWind lanserte sin første vindturbin for norske forhold på 3,5 megawatt. Først nå er Vestas endelig klare for å bygge vindturbiner på samme størrelse i Norge. Blaaster Wind Technologies laget på første forsøk en vindturbin som allerede som prototyp konkurrerte direkte på pris med internasjonale konkurrenter. Vi er gode på tidligfase utvikling i Norge, problemet er at det stopper der.
ScanWind og Blaaster Wind Technologies er på ingen måte de eneste satsingene på å få til en norsk fornybarindustri. Bare på vind kan store satsinger som Hywind, Sway, Chapdrive og mange flere nevnes. Alle, med unntak av Hywind, som nå kommersialiseres i Skottland, ligger nede med brukket rygg. Hvor mange hundre millioner kroner disse satsingene har kostet både det offentlige og private vet ingen.
Så hvor har vi feilet? Norge har gjennom spesielt Enova og Innovasjon Norge hatt meget gode ordninger for tidligfase teknologiutvikling relatert til fornybar energi. Dessverre har hvert enkelt utviklingsprosjekt endt opp som en ensom svale på veien mot kommersiell virkelighet. Når teknologien har vært utviklet har det vært bråstopp for både videre støtte og nasjonal satsing.
På et tidspunkt må alle teknologiselskaper klare seg selv, men slik verden har sett ut i Norge kunne man da også spart seg støtte til tidligfase teknologiutvikling. Energimarkedene og utvikling av energiteknologi er et høyst politisk marked der alle de store europeiske industrinasjonene bygger opp under sin egen industri. Som et eksempel på dette er det bare å se etter antallet tyske turbiner installert i Danmark. Tallet er null. I en slik verden blir ensomme norske teknologiselskaper sjanseløse, uten en nasjonal strategi å støtte seg på.
Vi som har viet livet vårt til utvikling av fornybar energi savner en helhetstenkning. Skal man komme videre på dette feltet i Norge må man ha en parallell strategi på industriutvikling og kraftutbygging. Men dette forutsetter jo at norske utbyggere engasjerer seg i sitt eget lands industri, og ikke bare løper etter for dårlig gjennomtenkte subsidiepenger slik som nå, og sender alt til utlandet.
Skal man klare å lage industri innen fornybarsektoren kreves det en helt annen strategi og oppmerksomhet enn i dag. Jeg vet ennå ikke hva det grønne skiftet er, men jeg er ganske sikker på at det ikke er subsidiering av sveitsiske pensjonister med norsk natur og norske subsidier.
Torolf Pettersen, norsk vindturbinutvikler, fra Dagens Næringsliv 03.03.16.