Styrets og eiernes ansvar for Eidsiva

Torvild Sveen, varaordfører i Gjøvik:

 

- For det første; styret i Eidsiva virker ikke å ha vært oppdatert på hvilke retningslinjer bedriftsforsamlingen faktisk har vedtatt skal være styrende – eller de har ikke brydd seg noe om det. Derfor har man ikke rettet opp ektefellepensjonen.

- For det andre; bedriftsforsamlingen har heller ikke vært pågående overfor styret og styrelederen for å etterspørre hvilke avtaler som foreligger. De har hatt tillit til at ting har vært på stell.

- For det tredje: eierne av Eidsiva, kommuner og fylkeskommuner, har vært så opptatt av å få utbyttet sitt, at heller ikke de synes det er greit å stille brysomme spørsmål. Men dersom eierne i framtiden skal få noe utbytte i det hele tatt, bør vi snart meisle ut en strategi for selskapet som gjør det mulig å opprettholde utbyttet.

 

HA: 6. august 2015.

OA: Framtida for Eidsiva

- Hittil er det lite å se av kommentarer til den oppståtte situasjonen fra bedriftsforsamlingens medlemmer, som består i stor grad av ordførere, de fleste fra Ap. Ap ser ikke ut til å være på høyden med hva Eidsiva faktisk har blitt, og nå foretar seg. Det er nok å se på hva som skjedde i Elverum da Eidsiva kjøpte opp Elverum Energi. Kommunen sitter forvirret igjen, og det sykehjemmet de hadde tenkt å bygge for salgssummen, byttet de tankeløst bort i aksjer.

OA: 1. august 2015:

http://www.oa.no/debatt/framtida-for-eidsiva/o/5-35-134344 

Eidsiva-konsernet i kjent stil (februar 2015)

To leserinnlegg av Finn Olav Rolijordet - begge skrevet i februar: "Det første ble skrevet etter at konsernleder Ola Mørkved Rinnan orienterte kommunstyret i Gjøvik. Det andre ble skrevet som en reaksjon på pressemeldingen konsernet sendte ut driftsresultatet for 2014, denne pm-en er gjengitt i mange aviser".

 

Eidsivas årsresultat for 2014
Eidsiva Energi AS har sendt ut en pressemelding der det skrives at driftsresultat i selskapet for 2014 er kr 741 millioner. Selv om dette er 300 millioner ned fra 2013, så virker det jo som et godt resultat. Men er det sant?

Ja, det er sant. Men det er ikke det endelige resultat for det kommer ikke på linja «driftsresultat» i årsregnskapet, men helt nederst – den såkalte bunnlinja. Der står det ifølge Eidsivas melding til Oslo Børs på linja «Periodens totalresultat etter skatt» kr 29 millioner. Det er jo noe helt annet, det er rett og slett et elendig resultat. Allikevel stopper det ikke der. For helt til slutt skal det utbetales aksjeutbytte til eierkommunene på kr 195 millioner. Resultatet på 29 millioner dekker imidlertid ikke det. Dermed går Eidsiva Energi AS med underskudd og konsernet må redusere egenkapitalen. Det er ikke første gang. I mange andre sammenhenger kalles dette «et synkende skip». Det er altså, som jeg har hevdet over tid nå, noe grunnleggende galt i konsernet.

Det er en ganske grovt manipulert pressemelding konsernet sender ut. I tillegg ser vi – i hvert fall hittil – at ingen lokalavis i innlandet spør konsernet om noe som helst rundt den faktiske økonomiske situasjonen. Et av de selskapene som går bra – Eidsiva Nett AS – er med på å holde konsernet oppe. Det er altså deg og meg, vi som betaler den dyre nettleien, som er med på å holde skuta i gang. De mange tapsprosjektene trenger jo sine overføringer for at fasaden om et solid kraftkonsern i kommunalt eie med visjoner om samfunnsbygging kan opprettholdes. Når svakhetene i selskapet holdes skjult, når de virkelige resultater tildekkes, når årsakene bortforklares så er status at vi sitter med et selskap som ikke tjener hverken eierne eller utviklingen i innlandet. Noe må skje.

Til slutt vil jeg presisere at alle mine innlegg om økonomien i Eidsiva ikke har til hensikt å ramme de ansatte. De ansatte i Eidsivas mange selskap gjør en fremragende jobb for å yte service til kundene og for å opprettholde viktig infrastruktur. Min kritikk går på hvordan konsernet ledes, til styret og til den blinde bedriftsforsamlingen. Dere ansatte hadde fortjent en bedre ledelse.

 

Eidsiva – et kritisk blikk
Etter min mening er Eidsiva Energi AS (EE) et konsern med skakkjørt økonomi. Flere selskaper driver med underskudd, sentrale ledere sprer sin arbeidskraft utover i andre bedrifter og organisasjoner, Eidsiva blir dermed engasjert i saker det strengt tatt burde holde seg unna. Dette var bakteppet slik jeg ser det foran konserndirektør Ola Mørkved Rinnan sin redegjørelse for Gjøvik Kommunestyre fredag den 13.februar.

En noe nervøs Rinnan brukte mye av sin taletid til å snakke om de ytre rammebetingelsene som selskapet driftes under, slik som strømpriser, oljepriser og EU-direktiv. Han burde valgt å bruke litt mer tid på de nære lokalsakene slik at vi kunne fått en bedre dialog rundt dem.

Et av mine spørsmål til Rinnan gikk på hvor lenge vi skal måtte subsidiere underskuddforetaket Eidsiva Bioenergi AS (EBAS). Hele dette selskapet med alle de ulike forbrenningsanleggene går med underskudd, og i særdeleshet gjelder det forbrenningsanlegget i Kallerudlia. Pr 2013 er samlet underskudd i EBAS på kr 75 millioner. Uten konsernbidraget på 414 millioner kroner så er samlet underskudd på kr 490 millioner. Rinnan svarte at EBAS vil gå med underskudd i 5 år til – altså skal vi subsidiere det i 5 år til. Han er optimist for spørsmålet er om det noen gang vil gå med overskudd?

Hvordan skjer så denne subsidieringen? Den gjennomføres ved overføring av såkalt konsernbidrag fra EE til EBAS. Hvor kommer midlene til konsernbidrag fra? De kommer fra inntektene EE har på kraftsalg og nettleie. Det er altså du og jeg, vi vanlige innbyggere samt bedriftene i det området der Eidsiva eier nettet, som betaler for underskuddene. Det er ikke noe rart vi har høy nettleie, det er mye i samlet underskudd opp i gjennom årene. Spørsmålet mitt er imidlertid hvor lenge vi skal finne oss i dette? Hvor lenge vil eierkommunene akseptere å bli snytt for korrekt utbytte fordi Rinnan har tvunget igjennom en rekke underskuddforetak som en slags samfunnsmessig innlandssatsing?

Rinnan bedyret at få år med underskudd i forbrenningsanleggene ikke er noe problem fordi de skulle leve i 50 år og dermed blir de før eller siden lønnsomme. Samme resonnement ble ikke lagt til grunn for å stanse det samfunnsmessige viktige vannkraftprosjektet i Kåja i Gudbrandsdalen. Man fant ikke lønnsomhet i det prosjektet pga strømprisene. Min påstand er imidlertid at med en lengere avskrivningstid (levealder) ville man finne lønnsomhet. Men Eidsiva hadde et annet problem, nemlig å finansiere utbyggingen med investeringslån og arbeidskapital. Pga de store overføringene til selskap i konsernet med underskudd, så har Eidsiva begrensede midler og egenfinansieringsevne til nye, store prosjekter. De har også begrenset likviditet og sliter sannsynligvis med å utbetale utbytte til eierkommunene. Ut i fra tidspunkt ulike hendelser inntrer så er det grunn til å anta at for å få utbetale utbytte i 2014 måtte Eidsiva låne penger.

Selskapets svake økonomi ser ikke ut til å bekymre bedriftsforsamlingen – hvis de i det hele tatt er klar over den. For eksempel vil jeg tro at ingen kjenner den kunstige oppblåsingen av verdiene i Eidsiva Vekst AS. Rinnan og ledelsen ellers i Eidsiva har vært usedvanlig dyktige til å framstille konsernet sterkere enn det er. Til og med overfor Elverum Kommune, som nå har blitt en ny eierkommune, har man bløffet om egenkapitalen. Hvor lenge skal egentlig dette skuespillet få lov til å foregå?

 

Rolijordet: Eidsivas dyre datter Eidsiva Vekst

Illustrasjon på tidenes dyreste selskap, i følge Finn Olav Rolijordet. Han hevder Eidsiva Vekst har kostet eierkommunene sårt tiltrengt aksjeutbytte!

Konsernsjef Ola Mørkved Rinnan tar kraftig til motmæle overfor mitt siste innlegg «Kraftløse Eidsiva». For mange kan det virke naturlig, men egentlig er det ikke det. Alternativet med å gå i offentlig dialog om mulige veivalg for å få gjenreist Eidsiva tror jeg er fjernt for Rinnan. Det er i hans tid som konsernsjef de skjebnesvangre veivalg og økonomiske disposisjoner er gjort. Rinnan har mye å forsvare, noe han gjør på en usedvanlig slett måte.

Det vil være for omfattende å gå i rette med all hans kritikk og feilaktige påstander. Jeg vil i dette innlegget konsentrere meg om Eidsiva Vekst (EV) for å illustrere hvor galt det har gått. Trolig vil det jeg her legger fram være ny kunnskap for de fleste i eierkommunene og bedriftsforsamlingen.

Eidsiva Vekst presenteres slik på nettsidene og i for eksempel prospektet til Oslo Børs for obligasjonslån: Eidsiva Vekst skal bidra til vekst og utvikling i Eidsiva-konsernet, bistå virksomhetsområdene i sin innovative utvikling og videreutvikle de tilhørende datterselskapene. Eidsiva Vekst skal dessuten bidra til konsernets lønnsomhet gjennom forretningsutvikling, investeringsvirksomhet og aktivt eierskap.

Men noen lønnsomhet har ikke Eidsiva Vekst bidratt med. Tvert i mot har det vært et meget kapitalkrevende selskap. Jeg har gjennomgått hvert eneste årsregnskap fra 2002 til og med 2014 og satt opp et regneark med nøkkeltall. En rekke oppsiktsvekkende opplysningene fremkommer. Samlet for disse årene har Eidsiva Vekst fått et årsresultat med et overskudd på 60 millioner (jeg avrunder tallene). Driftsresultatene er svakere med et stort samlet underskudd, derfor er det tre forhold som bør være med i vurderingen av hvor lønnsomt dette selskapet egentlig har vært.

For det første går EV underskudd fram til 2007. Det året gir et solid overskudd med bakgrunn i at EV selger en nylig ervervet aksjepost i Moelven Industrier til et eget nytt datterselskap med en fortjeneste på 169 millioner. Bak fortjenesten ligger en overraskende verdistigning på aksjeposten og som faktisk blir reversert i dette datterselskapet (EMI AS) året etter.

For det andre går EV med underskudd i årene etter 2007 fram til 2014 da konsernet gjør en øvelse med å kjøpe sitt eget datterdatterselskap Eidsiva Bredbånd av EV for 700 millioner. For meg virker det mer enn underlig at Eidsiva i sin trengte økonomiske situasjon skal bruke 700 millioner på det jeg vil kalle interne transaksjoner. Helt unødvendig å løfte Eidsiva Bredbånd ut av EV for å gjøre det til et datterselskap under Eidsiva Energi.

For det tredje har EV nytt godt av årlige konsernbidrag fra morselskapet Eidsiva Energi. Dette er ekstra tilskudd som gis av ulike grunner, noen ganger av likviditetsbehov, ofte av skattemessige hensyn. Til sammen beløper det seg til 295 millioner.

EV har altså ikke overskudd på noen tradisjonell måte (som sagt negativt driftsresultat). Disse tre forholdene akkumulerer 1,164 milliard. Trekker vi fra dette beløpet så er underskuddet i EV på hele 1,1 milliard. Legger vi til aksjekapitalen som morselskapet har stilt opp med blir resultatet ennå verre (1,3 milliard).

Dette er en illustrasjon på at dette er tidenes dyreste selskap og at EV har kostet eierkommunene sårt tiltrengt aksjeutbytte. Noen lønnsomhet kan vi ikke snakke om. Hva med arbeidsplasser og innovasjon? Jeg tror lederen i GD 16.juli har forstått alvoret her når GD krever at datterselskapene blir ettergått, helst av eksterne. Vedlagte graf illustrerer behovet for en grundig gjennomgang av enkelte år. Det er fortsatt min påstand at over år er det misbrukt tillit fra ledelsen i Eidsiva sin side på å bygge opp en selskapsstruktur som aldri har vært levedyktig. Eidsiva Energi må gjennom en stor snuoperasjon.

 

Kilde: Finn Olavs politiske smie, 16. juli 2015.

Rolijordet: Kraftløse Eidsiva

 

To nylige begivenheter er verdt oppmerksomhet fra oss som bryr oss om kraftselskapet vårt. Den første er en uttalelse fra Eidsivas styreleder Løseth som han kom med i sitt foredrag for Mjøskonferansen i juni. Det kan bli lavere aksjeutbytte til eierkommunene varslet han. En uttalelse så sentral at media gikk i koma, den er ikke brakt videre så langt jeg kan se.

 

 

Formodentlig er rådmennene i de økonomisk hardt pressede eierkommunene klar over situasjonen og har forberedt seg på å fortelle godtroende kommunestyrerepresentanter at det blir enda trangere i kommunekassa fordi Eidsiva ikke kan levere.

Dernest så kommer det nå en innkalling til nytt eiermøte i august der hele Eidsivas finansielle situasjon skal opp. Den er nemlig så svak at konsernet kommer til å få lavere rating (kreditvurdering) og dermed dyrere lån i framtida hvis ikke noe gjøres.

Det er først og fremst strømprisen som får skylda. Vi gleder oss alle over den lave prisen, men vi skjønner jo at det har en annen side også. Det blir mindre profitt til kraftselskapene.

Det er bare det at etter min mening er lav strømpris bare kvarte sannheten. Det grunnleggende problemet i Eidsiva er blant annet noen dyre heleide datterselskap og andre selskap man er med i. For eksempel har noen av dem kostet konsernet 4,1 milliarder. Hvor har jeg det fra? Fra konsernets eget regnskap og balanseposten «Investeringer i tilknyttede selskap». Jeg har ikke diktet opp beløpet. Men jeg tillater meg å synse om hva som ligger i det og at det er grundig analyse av dette beløpet samt en vurdering av datterselskapene som går med underskudd som eiere og styre må gi seg i kast med. Styreleder åpner lokket på Pandoras eske bittelitt – det skal selges ut selskaper i porteføljen til Eidsiva Vekst, datterselskapet som 2 ganger er reddet fra konkurs med manipulering, sist med anslagsvis 600-700 millioner i overføring fra morselskapet.

I framtida vil vi se at mine påstander konsernets situasjon over 2 år holder vann. Eidsiva må kvitte seg med flere datterselskaper og organisere seg tilbake til kjernevirksomheten - vannkraftproduksjon og distribusjon. Det er nok tungt å høre på rådene til en Rødt-politiker i full offentlighet, men det vi vil se på eiermøtet er at denne retningen jeg peker på vil bli staket ut. Dette er blodig alvor skal konsernet overleve.

 

Østlendingen 15. juli 2015.

Eidsiva-omtaler og troverdighet

Kommentar i Østlendingen, 21. juli 2015, av Torstein Hervland, Brumunddal.

I en artikkel i debattspaltene nylig imøtegår Ola Mørkved Rinnan Olav Rolijordets tidligere leserinnlegg om tilstanden i Eidsiva, og påstår at det er han som har eneretten til fakta. Og Rolijordet er ikke den eneste som har pekt på Eidsivas feildisposisjoner gjennom flere år. For observatører som støtter seg på medieomtaler overtid, er i alle fall ikke Rinnans framstilling særlig troverdig. Store investeringer i andre selskaper har tappet Eidsiva for kapital. Det er nærliggende å vise til at nettleverandørens primære mål er å levere tilknytning på veggen for formidling av strøm som kan kjøpes av rimeligste leverandør. Hvis Eidsiva kunne konsentrere seg om dette, og dertil hevet effektiviteten av den praktiske driften, er det nærliggende å tro at økonomien i selskapet hadde vært betydelig bedre. Men de skyhøye avgiftene som abonnentene betaler for nettleie, burde Eidsiva lett kunnet oppfylt selskapets primære mål hvis selskapet hadde konsentrert seg om nettilknytning og elproduksjon med vannkraft. Selv ufaglærte kan se at framdriften ved arbeider i terrenget ofte ikke er rasjonell, og følgelig må være unødvendig kostbar. Her er mye å hente ved en effektivisering.

Høytflyvende ambisjoner om produksjon av elkraft med vindmøller er nok et eksempel på manglende dømmekraft. Lavere strømpris har allerede vist hvor dårlig fundament det er for slik utbygging, som allerede nå ikke lenger er lønnsomt, selv med subsidiering gjennom grønne sertifikater. Det er å håpe at Eidsiva vil få en bedre styring i framtida.

Håvard Melbye: Østlendingen 22. juli 2015.

Rovdyr, vindmøllesus og mystikk

 

 

Samarbeid: «Kanskje kommunene langs grensa mot Sverige burde være mer samlet i sine mål for hva Finnskogen skal stå for i framtida?», skriver John Rønningen.

 

 

 

Glåmdalen 20. november 2014: «Rovdyr, vindmøllesus og mystikk»

 

Olve Krange og Ketil Skogen fra Norsk institutt for naturforskning hadde i sommer et lengre innlegg i Glåmdalen om ulv og dennes popularitet. De konkluderer her nærmest med at ulven har «tatt grep» også på landsbygda. De mener også at bondenæringa og andre rovdyrskeptikere nå bør ta inn over seg at en stor andel av befolkningen er positive til ulv når de går ut og uttaler seg skråsikkert.

            Langt på vei har nok herrene rett, og trolig er det nok sånn at også befolkningen på landsbygda i større grad enn tidligere er i ferd med å akseptere at rovdyra igjen ferdes rundt i skogene våre. Selv om det også, som Krange og Skogen skriver, finnes både bønder og jegere som har et pragmatisk syn på rovdyr, er det jo ingen tvil om at det er disse gruppene som sterkest blir berørt av endringene vi har sett de siste årene. For noen av dem blir livsprosjektet til de grader utfordret, og slik sett er det jo ikke det minste merkelig at de står opp og forsvarer sine interesser.

            At noen lokale ordførere ser at næringer forvitrer og bygdekulturens overlevelse blir satt under press, er noe de fleste av oss bør ta inn over seg. At den urbane delen av vår befolkning ikke ser disse verdiene, dette gjelder i stadig større grad også folk på landsbygda, er kanskje ikke å forvente? De av oss som fortsatt synes det er verdt å bo og leve på landsbygda, og som ikke har tatt rovdyrfrykten inn over seg, kommer nok fortsatt til å bli å finne der ute i skogene. Litt merkelig er det imidlertid å se at det er forsvinnende lite folk å se innover i områdene mot svenskegrensa. Med den oppslutningen rovdyra tross alt har, burde det jo ha vært flere som ønsket å føle deres nærvær, granske spora de setter og kanskje til og med få muligheten til et glimt av en gråbein inne i granskogen. Med den oppmerksomheten rovdyra nå har oppnådd i landet vårt, burde dette området nå få samme status som Bryggen i Bergen og fjordene på Vestlandet!

             Ellers er det interessant å se at Finnskogen Turistforenings hytte i Flisberget på Elverum Finnskog er kåret til folkets vakreste spøkelseshytte. Spørs da hvordan spøkelsene og folket vil like suset av vindmøllene som snart blir reist på Kjølberget på Våler Finnskog, bare noen kilometer unna? Det er også interessant å se hvordan våre myndigheter på den ene siden velger ut Finnskogen som villmark og rovdyrland, mens de samtidig velsigner plassering av vindmøller i de samme områdene!

            Når det gjelder spøkelser, så regner jeg ellers med at disse har større kraft lenger sør på Finnskogen enn i Flisberget. Spesielt nord for Fall bør nok myndighetene holde seg unna med sine vindmøller. Spøkelsene på Välgunahå, en liten husmannsplass like på andre siden av grensen, skaket opp hele Sverige rundt 1900. De fikk til og med prester dit opp for å lese den hellige skriften, men til og med bibelen som ble lagt på bordet, ble respektløst slengt i veggen av de underjordiske. Spøkeriene på Välgunahå førte til at plassen ble lagt øde allerede tidlig på 1900-tallet. Nå finner man bare rester av en gråsteinsmur på stedet, og spøkelsene har tilsynelatende gått til ro. Til tross for dette råder mystikken fortsatt i sterk grad over området. Kanskje skal vi la det forbli sånn, og kanskje burde kommunene langs grensa mot Sverige være mer samlet i sine mål for hva Finnskogen skal stå for i framtida? Her har Våler, etter min mening, allerede solgt deler av sjela si i og med prosjektet på Kjølberget.

            Hva Glåmdalen mener om Finnskogen og framtida, er ikke godt å si. De skrev tidligere i høst at vindmøllene på Finnskogen fører til færre ulemper enn det de for eksempel gjør i Kongsvinger og i Nord-Odal. Parolen er tydeligvis at bare «ulempene» blir plassert langt nok til skogs, eller langt nok unna sentrale strøk, så er alt i orden.

 

John Rønningen

Åpent brev til fylkesmann Sigbjørn Johnsen om vindkraft i Hedmark. På trykk i Glåmdalen 08.11.14.

Lokalavisa Sør-Østerdal 04.11.14: Debattinnlegg ved Håvard Melbye, Regionleder Øst, Miljøvernforbundet (NMF).

«Enøyde» og kunnskapsløse politikere...

Håvard Melbye, regionleder Øst, Norges Miljøvernforbund (NMF).

 

 

Kronikk: Glåmdalen 28.10.14.

Skribent: Håvard Melbye, regionleder Øst, Norges Miljøvernforbund (NMF)

 

 

 

F or en tid tilbake, gikk Knut Hageberg til et modig og velbegrunnet frontalangrep på sin partifelle Tord Lien. Videre stilte stilte han den 21. ds. spørsmålet om politikerne forstår hva de driver med. Her påpekte han galskapen ved å satse på vindkraft i vannkraftlandet Norge. Her vil vi komplettere hans påstander og argumenter – selvsagt med dokumenterbare fakta.

Politikerne lytter bare til vindkraftlobbyen

En helhetlig vurdering av norsk energisituasjon er totalt fraværende. For å produsere 13,2 TWh ny fornybar energi frem mot 2020 i henhold til elsertifikatene, hevder vindkraftlobbyen med Norwea i front – og med ZERO, Bellona og Natur og Ungdom som medløpere – at vår fornybarproduksjon må økes. Det krever et betydelig antall vindkraftverk. Det er helt feil. Avtalen med Sverige er teknologinøytral. Det betyr at vannkraft, solenergi, bioenergi, jordvarme, bølgekraft, tidevannenergi og saltkraft også omfattes av ordningen. Vårt potensial for disse energiformene fram mot 2025 er ca. 200 TWh. Det hører vi ingenting om, bare om vindkraft. Det er den nest dyreste – den mest naturødeleggende, og har den korteste levetiden for strømproduksjon. Hvorfor skal det satses ensidig på den da?

Fagfolks konklusjoner neglisjeres

I sin rapport «Det norske energisystemet mot 2030», UiO Energi, konkluderer professor Kjell Bendiksen med at Norge ikke har behov for vindkraft. Flere andre professorer, blant andre Torstein Bye i SSB og Anders Skonhoft i NTNU, hevder det samme. Tar de helt feil – eller bør det være en vekker for politikere?

Konkurser og store tap skremmer heller ikke

En enda større tankevekker bør erfaringene fra Sverige være. I Glåmdalen for ett år siden kunne vi – takket være glimrende journalistikk – lese om Vindpark Vänern. Siden da har tapene økt med flere titalls millioner.

            Arise Windpower taper titalls millioner i kvartalet. Triventus måtte søke akkord tidligere i år. I forbindelse med salg av to turbiner som støyer mer enn tillatt, er de nå saksøkt for SEK 60 mill.

            I Europas største planlagte vindkraftverk på land med 1100 turbiner utenfor Piteå i Nord- Sverige, er utbyggingen stoppet opp på grunn av finansieringstørke. Bør ikke det åpne øynene til politikerne?

ENERGI 21 anbefaler å satse på vannkraft

Olje- og energiminister Tord Lien fikk fredag den 12. sept. overrakt den reviderte Energi21-strategien. Den omfatter seks områder. Her nevnes ikke vindkraft på land, men blant annet vannkraft, solkraft og energieffektivisering. Lien anbefales å satse på vannkraft. Det bekrefter vel at vindkraft på land ikke er et relevant satsningsområde.

(ref.: http://www.tu.no/kraft/2014/09/12/anbefaler-lien-a-satse-pa-vannkraft ).

            I Energilovens formål § 1–2 heter det at produksjon, omforming, overføring, omsetning,fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte. Raadal, Modahl & Bakkens Energy indicators for electricity production viser at vannkraft er vindkraften totalt overlegen med henhold til kostnadseffektivitet og levetid. Det vil si mer samfunnsmessig rasjonelt. Skal ikke denne loven følges?

Harmonisering med Sverige også for nedmontering?

Lien var svært rask til å justere avskrivningsreglene for vindkraft til svensk nivå. Men for å nyte godt av dette, må vel vindkraftverkene generere et økonomisk overskudd? Det er det lite som tyder på.

            I en fersk dom i Sverige kreves det økonomisk garanti for kostnader til nedmontering og tilbakeføring før vindkraftverket settes i drift. (Dette er også krav til norske vannkraftverk...)

            Her hjemme skal planer og garanti først forelegges NVE innen utgangen av det 12. driftsåret. Men da har turbinene produsert 80 prosent eller mer av det de realistisk vil kunne produsere i hele sin realistiske levetid.

            Det skal bli spennende å se om Lien er like rask til å harmonisere det norske regelverket for dette.

Fra Borten Moe til Lien; fra ille til verre

Vi var ingen stor «beundrer» av Ola Borten Moe. Men han skrinla «batteridrømmen og avviklet investeringsstøtten til vindkraft. Så vidt vi husker, var han heller ingen entusiastisk tilhenger av flere utenlandskabler. Men nå har Lien proklamert at Norge skal tjene mer på kraft. Det vil bety at eksport – og import – av strøm vil bli styrt av markedsprisene i hver ende av kablene. Uten å gjøre krav på å være energianalytikere, finner vi dette ganske skremmende...

            Natt til den 23. ds. vedtok EU-kommisjonen 40 prosent utslippsreduksjon og at energibruk skal effektiviseres med 27 prosent innen 2030. Effekttapet ved utveksling av kraft mellom Norge og Europa er 15–20 prosent – begge veier. Denne enorme energisløsingen forbigås selvsagt i stillhet. Er dette effektivt – og positivt for klimaet?

Vi strømkunder betaler dobbelt for utenlandskablene

Først skal vi ta kostnaden for kablene. Som «belønning» får vi dyrere strøm. Basert på billig kull fra USA og full drift i sine dagbrudd av brunkull, har Tyskland i stor grad gått over fra gasskraft til kullkraft og økt sine utslipp de siste to årene. Ikke nok med det; de bygger nå mer enn 20 nye kullkraftverk. Hvorfor skal vi da rasere norsk natur for å hjelpe tyskerne med å redusere deres utslipp?

Til slutt om forsyningssikkerhet

Så sant vi ikke uhemmet tømmer vannmagasinene ved krafteksport, er kapasiteten til de eksisterende utenlandskablene tilstrekkelige for forsyningssikkerheten ved kraftimport i eventuelle nedbørfattige år. Å bruke forsyningssikkerheten som «god grunn» til å legge flere kabler, er skremselspropaganda og desinformasjon – det også...

            Fortielse er også en kjent form for desinformasjon... Den nye kabelen til Danmark, Skagerak 4 med kapasitet på 700MW, er under bygging. Den har som eneste formål å kunne øke kraftutvekslingen. Det hører vi lite om. 

Skiftende vind over Raskiftet

Det lokale hjørnet, Østlendingen 24. oktober 2014:

 

Skiftende vind over Raskiftet

"Skal landskapet forbli slik vi har levd med det i våre liv, slik vi har sett det for oss i våre tanker når vi har vært bortreist, slik vi ønsker at det skal oppleves i framtida for nye generasjoner..."

Ordene er hentet fra en høringsuttalelse ifm. vindkraftplanene på Raskiftet. Av alt det jeg har erfart fra formuleringer, innlegg, samlinger, aksjoner, så kan disse ordene stå som essensen. Det er dette det handler om - vi vil ikke at natur som betyr så mye for vår trivsel og helse, skal ødelegges av vindkraftindustri.

NVE har som kjent gitt konsesjon til utbygging på Raskiftet på vestsida av Osensjøen. Saken ligger nå til klagebehandling hos Olje- og energidepartementet.

Departementet hadde befaringsmøte i Søre-Osen den 17.10.14. Ordførerne fra Åmot og Trysil orienterte. Spesielt ordføreren i Trysil kom med en god og omfattende redegjørelse for hele saksprosessen.   Men - kjære ordførere - vindkraft er storpolitikk, alt som gjelder energiformer er det. De tre prosjektene i Hedmark er brikker i denne politikken. Forskning på andre alternative energiformer pågår for fullt.  I Norge har vindkraft på land store uønskede virkninger, er ekstremt kostbar og helt avhengig av subsidier.  Enda legger Staten opp til skattelette av fornybarutbygging.  "Norge har overskudd av strøm i dag, og vi forventer betydelig større overskudd av strøm fram mot 2030. Det finnes ikke noe påviselig energipolitisk behov for vindkraft", sier forsker Kjell Bendiksen, UiO, 2014.  Effekten av vindkraft i innlandsskogene i Hedmark er helt ødeleggende, og nesten enda verre, helt unødvendig.

Hvis vi, enten vi er politikere eller ei, er sterkt knyttet til et landskap, men allikevel ikke tar vare på det, hvem skal da gjøre det?

"...stryke bølgende blå synsrender,
   mine berg"

 sa Einar Skjæraasen, Trysils egen dikter, da han nærmet seg Flishøgda på vegen hematt.

Karin S N Leonhardsen
Nes
 

Vårt landskap

Kommentar til «Du kan ikke bare snu ryggen til 200 meter høye vindturbiner og late som de ikke finnes», Østlendingen nett 18.10.14, av Hans Anton Grønskag, Landskapsvern.no

 

VÅRT LANDSKAP

Vi eier ikke landskapet, men landskapet vi fødes inn i bærer oss oppe den tida vi får være her. Bærer oss gjennom livet, og former oss til de vi er. Over landskapets former trenger morgensola frem, trenger disen til side slik at vi kan nikke gjenkjennende til hver stein, hvert tjern, hvert fjell. Dette er mitt hjem! Det er her jeg får min livgivende næring til å være menneske. Og i ettertanke sitter vi og følger de siste blaff av lys, før skyggene blir lange, og svøper skogen inn i eventyr som hører natta til, som hører drømmen til. Og vi kjenner at dette må vi forvalte, og forvalte rett. For uten alt dette var ikke vi de menneskene vi er. Uten alt dette hadde ikke vi hatt et sted vi kunne kalle hjem. Her speider ørna over sitt rike, fra de innerste fiskevann til de ytterste skjær i havet. Her flyger hubroen lydløst over lyngen, sky og magisk i all sin tid. Her spretter ørret, tasser bjørn og jerv. Hjort reiser sin grasiøse hals, speidende i den sene sommernatta. Vi lever i dette. Vi eier det ikke! Ingen kan være grunneiere til dette! Dette er en del av oss, som hender og føtter er en del av oss. Dette er vår verden, den som gir oss drøm, den som gir oss språk, den som gir oss kraft til å leve. Til alle tider har makta kommet forbi med beskjed: Dette er vårt! Men det ble lenger og lenger mellom hver gang. Nå er de her på ny! De vil ha mer kraft. De vil ha kraft å selge, og fra sine kontorer i hovedstaden gir de beskjed om at de vil kalle det grønn kraft, og den skal hentes fra våre fjell, våre strender, våre skoger og våre fjorder og daler. Og ordførere som gjerne vil love mer enn strikken rekker, får noen skilling ekstra. Og grunneiere får litt lettkjøpt kapital, mens de som tjener mest er de som selger. Kraft er en super vare! Og det blir mørkt, og det lysner av dag, og sakte stiger vår verden frem, ikke uberørt, ikke magisk, men skjendet og forsøplet av vår tids verste angrep. Ingen har vært villig til å forsøple vår natur så grundig som dagens politikere! Og det er bare vi, vi som kjenner disse landskapene som kan stoppe dem!

Skivebom av Eidsiva

Av Håvard Melbye

Regionleder Øst i Miljøvernforbundet

 

I sitt innlegg i Østlendingen den 27. september hevder Eidsivas kommunikasjonssjef Inge Møller at Miljøvernforbundet (NMF) har argumentert sterkt for utbygging av vindkraft. Videre hevdes det at vi nå har snudd, trolig fordi vindkraft er mer aktuelt enn noensinne. Dette er helt feil, og en form for debatt vi misliker sterkt.

Basert på dokumenterbare fakta har vi i NMF ført en ensom kamp mot vindkraftindustri i snart 10 år. Vi påpekte i vårt innlegg at alt tilsier at vindkraft er risikosport, spesielt for Eidsiva/Austri Vind, som mangler erfaring med denne type strømproduksjon. Her er flere fakta som bør skremme enda fler, enda mer, enn vårt første innlegg.

Skremmende dårlig planlegging

Austri Vind har presentert meldinger for fire vindkraftprosjekter i Hedmark og ett i Oppland. Meldingene var av elendig kvalitet. For Kjølberget i Våler var den på usle åtte sider inkludert for- og bakside. Det mener vi er i spedeste laget for et prosjekt til 500 millioner norske kroner. De andre var en smule bedre, men fortsatt skremmende spinkle.

Har startet i feil ende

Det er noe som heter minimumsfaktorer. Her må det være å få fram utstyret. Under pkt.5.1, «Transportrute» i Swecos rapport for Kjølberget, er det bare 11 linjer vurdering av transport (turbinleverandørens krav er på 19 sider, kfr. neste avsnitt.). Fra kai i Oslo skal E6 følges til Kløfta, derfra via Kongsvinger til Elverum. (Hvordan de skal komme gjennom Kongsvinger, må vel mildt sagt bli problematisk?...) Alternativet er E6 til Kolomoen og riksvei 3 til Elverum. Derfra riksvei 25 til Kjernmoen.

            For å skremme litt til, siterer vi fra forannevnte vurderinger: «Når det gjelder bruer på transportveiene, må Statens vegvesen kontaktes nærmere i forhold til totallast på bruene, men dersom bruene på ris-kveinettet (det står faktisk det…) er dimensjonert utfra dagens veinormal, vil ikke dette bli noe problem» (sitat slutt). Å sitte på et kontor å anta at eksisterende veier og bruer tåler transportene, er mildest sagt uprofesjonelt. Hva om de ikke gjør det?

 

Turbinleverandørens krav til veier

Turbinleverandøren for Kjølberget, Vestas, stiller klare krav til bl.a. akseltrykk, svingradier, utvidelse av avkjørsler, totalvekt, kurvatur og planhet (ref..: Public. Access and Site Road Specifications and Design 2010-03-09). Kravet til akseltrykk er på 17 tonn – ikke 10 tonn som SWECO forutsetter. Bredden på rett vei må være minimum 5 meter – ikke 4-4,5 meter som er utredet. (Veivesenets Håndbok 017/018 for adkomstveier til industriområder, anbefaler veibredden til 6 m + 0,5 m veiskuldre. I tillegg kommer grøfter/fyllinger…) I svinger og «veikryss» må bredden være vesentlig større. Har vi hørt eller sett noe av dette? Er det rart vi stiller spørsmål om kvaliteten på konsekvensutredningene?

129 tonn tungt og 60 meter langt

På Raggovidda vindkraftverk i Finnmark, som nettopp er åpnet, var de tyngste transportene på 129 tonn – og de lengste på ca. 60 meter. Nå gjør vi bare krav på å ha sunt bondevett. Men det tilsier at vi ville ha sjekket adkomstmulighetene på en helt annen og seriøs måte enn Austri Vind.

Adkomst- og internveier i myr

Adkomstveien fra riksvei 25 er på ca. 17 km, en stor del i myrområder. Når veivesenet skal bygge veier på slik grunn, foretar de sonderingsboringer for å få et relevant bilde av grunnforholdene. Da kan de vurdere om det bare kan benyttes geonett, eller om masse bør fjernes, og isoporblokker legges i bunnen før solid masse på 70-100 cm legges. Uansett vil dette bli fatale inngrep i den verdifulle naturtypen rikmyr. Det er ikke vurdert eller utredet.

            Veiene kan ha høydeforskjeller på bare 15 cm for hver løpende 30 m. Om det bommes på fundamenteringen, hva vil da kunne skje i myrområdene?

Krav til monterings- og lagringsplass

I tillegg til monteringsplassene stilles det også krav til lagringsplasser på 50-60 x 5 m, for rotorblad o.a. komponenter. De skal fortrinnsvis ligge for hver kilometer langs hele adkomstveien. Hellingen kan bare være 2 grader. Det har vi verken hørt eller sett noe om i konsekvensutredninger og søknader. Det kaller vi også useriøst.

Om overvåkning og styring m.m.

Vi har ikke hevdet at Eidsiva går inn i et tapsprosjekt «med vitende og vilje», men dokumentert at økonomien i vindkraftindustri i Norge er heller dårlig. Våre tall er dokumenterbare, så de står vi inne for. Mener Eidsiva de er feil, bør de dokumentere dette, ikke avfeie dem på en overflatisk og arrogant måte.

            Den påståtte overvåkningen og styringen ved Eidsivas generalforsamling og konsernstyre har vel så langt ikke fungert 100 prosent. Det er vel «Ventelo-eventyret» et bevis på…

            Til slutt: Vi redder verken Europa, eller verden, ved å ødelegge norsk natur for all overskuelig framtid. Å investere i fornybar energi, dreier seg ikke bare om å bygge nytt. Effektivisering/utvidelse av eksisterende anlegg, som på Braskereidfoss, er et utmerket alternativ. Effektivisering av strømnettet, som ikke bare vil øke avkastningen for Eidsiva, men også bedre strømsikkerheten, er en annen. Noe å vurdere i stedet for å bygge ut vindkraft?

            Vi tar gjerne en videre debatt, men det forutsetter en redelig og faktabasert argumentasjon. I motsatt fall anser vi den for avsluttet.

 

På trykk i Østlendingen onsdag 8. oktober 2014. 

Bommer på vindkraft

Håvard Melbys debattinnlegg «Vindkraft, et uansvarlig spill med kundenes penger»stod på trykk i Østlendingen fredag 19. september 2014. Lokalavisa Sør-Østerdal trykket også innlegget.

 

Lørdag 27. september kom motsvaret fra Inge Møller, kommunikasjonssjef i Eidsiva. Publisert i begge lokalavisene. Vi regner med motsvaret vil bli besvart av nye motsvar.

 

 

Miljøvernforbundet bommer på vindkraft og på sine analyser av Eidsiva.

Utnyttelse av vindressursene i Innlandet til produksjon av evig fornybar elektrisk energi er et verdifullt bidrag til å erstatte bruk av fossile og sterkt forurensende energikilder som olje og kull. Enhver ny kilowattime forurensningsfri fornybar energi vil direkte eller indirekte bidra til mindre bruk av kull og olje i elproduksjonen i Europa.

            Miljøbevegelsen, inklusive Miljøvernforbundet, har tidligere argumentert sterkt for utbygging av vindkraftverk i sin kamp mot nye vannkraftutbygginger opp gjennom årene. Da var argumentasjonen at vindkraft innebar mindre skade på naturen, og at vindkraftverk var langt lettere å rive og reversere enn vannkraftverk. Nå har argumentasjonen fra Miljøvernforbundet snudd, trolig fordi vindkraft er mer aktuelt enn noensinne.

            Håvard Melbye i Miljøvernforbundet skriver en lang avhandling om økonomien i Eidsivas vindengasjement. Tall og konklusjoner må stå for hans regning, men et par oppklarende opplysninger er nødvendig: Eidsiva gjør kontinuerlig betydelige investeringer i sitt produksjonsapparat. Målet er mer fornybar energi fra lønnsomme prosjekter. Som alle selskaper som må ivareta balansen mellom inntjening og utgifter på lang sikt, må Eidsiva sørge for at alle prosjekter som settes i gang er lønnsomme. Det gjøres omfattende nåverdiberegninger for hvert enkelt energiprosjekt, enten det er vann, biomasse eller vind som er energikilden. I beregningene vurderes byggekostnader, driftskostnader, levetid for anlegget og prognoser for energipriser og tilskudd fra sertifikatordningen. Hvis disse beregningene viser negativt resultat vil prosjektet ikke bli realisert. Det faller på egen urimelighet å hevde at Eidsiva med viten og vilje setter i gang energiprosjekter som ikke vil gi økonomisk gevinst gjennom sin levetid.

            Eidsiva har en verdi på nær 10 milliarder kroner, omsetter for ca. 4,5 milliarder kroner hvert år, og må og skal låne penger til investeringer. Konsernet skal balansere sine aktiva mot en sum fordeling av gjeld og egenkapital. Det er derfor viktig at det er riktig balanse mellom selskapets verdi og summen av gjeld selskapet til enhver tid har. Å framstille det som et tegn på svak økonomi at Eidsiva øker sin gjeld i en intens investeringsperiode er derfor feil. Eidsivas økonomi er basert på et sunt forhold mellom verdier, inntekter og utgifter. 26 kommuner og to fylker overvåker og styrer dette gjennom Eidsivas generalforsamling og konsernstyre.

Vindkraft, et uansvarlig spill med kundenes penger

Debattinnlegg Østlendingen fredag 19. september 2014:

 

På Eidsiva Energis hjemmesider opplyses det at de  eies av Hedmark og Oppland fylkeskommuner og 26 kommuner i begge fylker. De skal gi god, langsiktig avkastningog tilby gode produkter og tjenester, samt utvikle Innlandets energiressurser og bidra til vekst og utvikling i regionen. Eidsivas visjon: Drivkraft for oss i Innlandet.

 

Om ”god, langsiktig avkastning”

Eidsiva Energi AS har de to siste årene hatt dårlige resultater. 245 og 200 millioner imponerer ingen. Det førte til at de i år måtte ut i sertifikatmarkedet for å låne penger til utbyttet til eierne (!) – Hva som er benyttet av trekkrettigheter i bank – til høy rente – er uvisst. Eventuelt å tære på egenkapitalen, gir vel heller ingen ”langsiktig  avkastning”.

Om ”å bidra til vekst og utvikling i regionen”

Dette er en god målsetning. Men vindkraftplanene i fylket vil dokumenterbart ikke bidra til måloppfyllelse. – snarere tvert imot (!)  NVE regner at produksjonskostnad pr. kWh ligger på 55 – 60 øre. For Raskiftet kommer ca. 3,5 øre pr. kW i tillegg for å dekke opp den famøse avtalen med Trysil og Åmot kommuner.

     Dagens spotpriser pr. kWh for strøm (under 30 øre) og elsertifikater (15 – 16 øre) gir en brutto inntekt på ca. 45 øre. Driftskostnader anslås til 12 – 15 øre pr. kWh. Det betyr et tap på 20 – 25 øre pr. produsert kWh. Det gir et dårlig bidrag til vekst og utvikling.

Fravær av inntektsbudsjett

I konsesjonssøknaden oppgis bare investering, driftsutgifter og antatt produksjon.  Vi trodde planøkonomi tilhørte en annen tid – i et annet regime, litt lengre øst – hvor produksjonsmål var ”velsignelsen”. Vi trodde også at en inntektsside var vesentlig i økonomiske vurderinger, men vi har til gode å se det i de meldingene, utreningene og konsesjonssøknadene vi har gått gjennom – og det er ganske mange.

Alle norske vindkraftverk taper på driften

Til og med bransjens ”gallionsfigur” på Høg-Jæren har de to siste årene hatt et resultat før skatt på hhv MINUS 4 – og MINUS 2,5 mill. Her er terrenget flatt – trefritt og ligger nær kysten ut mot Nordsjøen hvor klimaet er mildere enn i Åmot og Trysil. Fuktig vestlandsluft er også mer effektiv enn tørr innlandsluft. Brukstiden er på ca. 3.050 timer i året. 

    I konsesjonssøknaden for Raskiftet, opererer Austri med 3.100 – og 3.400 brukstimer. Men NVE hevder på side 9 i sitt KE-notat 7/14 – som gjelder fra januar i år – at det er realistisk å oppnå en brukstid på bare 2.700 – 2.800 brukstimer på land i Norge med dagens teknologi.

    Som en kuriositet, kan nevnes at iflg. regnskapene for i fjor, hadde Jæren Energi AS på Høg-Jæren bare ca. 520.000 kroner i lønnskostnader. – Det sier sitt om antall årsverk i driftsperioden – og skatteinntektene til kommunen.

En bransje i krise

Energigiganten E.ON har nylig trukket sine vindkraftprosjekter i Kongsvinger og i Steinkjer/Namsos grunnet dårlig økonomi i prosjektene. Agder Energi må vrake milliardprosjekter i vindkraft og Sognekraft vil trekke seg ut vindkraft. Nord-Norsk Vindkraft AS ble på generalforsamlingen 29. april i år vedtatt avviklet.

    Troms Kraft tapte nesten 500 mill. i fjor. De førte en tilleggsavskrivning på 72 mill. for vindkraftverket på Fakken. Nord-Trøndelag Energi (NTE) har tapt over 750 mill. på Hundhammerfjellet. Vindkraftverket der ble stoppet i august i fjor. Nå står nedmontering og tilbakeføring til ”naturlig tilstand” for tur. Det blir også en saftig regning… (BKK har ”bare” tapt 90 mill. …)

    Til tross for bedre vilkår i Sverige, er de første konkursene et faktum. Vindkraftselskapene taper årlig opp til SEK 1,9 mill. for hver turbin.  Nye utbygginger har nærmest stoppet helt opp. Hvorfor skjer dette hvis vindkraftproduksjon er så lønnsom (?)

Om ”drivkraft i innlandet”

Austri Vind eies av Eidsiva Vekst, Gudbrandsdal Energi og Statskog Vind AS. Eidsiva Vekst har gått med til sammen ca. 80 millioner i underskudd de to siste årene. Det vil vel gi et dårlig bidrag til de nær 3 milliardene vindkraftprosjektene i Hedmark vil koste?

Ingen erfaring

Austri mangler erfaring med bygging og drift av vindkraftverk. Det er heller ingen som har erfaring fra vindkraftverk i kupert skogsterreng i innlandet i kaldt klima. Det betyr at prosjektet blir et gedigent ”forskningsprosjekt” – på alle måter.

     Konsesjonen skal klagebehandles. Blir ikke klagene tatt til følge, skal det utarbeides en omfattende Miljø-, Transport- og Anleggsplan. (MTA-plan) Det betyr at tida begynner å bli knapp for å oppnå elsertifikater. Hastverk – og lastverk – er også en faktor som regel gir kostbare tilleggskostnader.

Til slutt om ”visjonen å være en drivkraft i Innlandet”

Hvis Austris vindkraftplaner gjennomføres, vil det bli et kostbart eventyr som strømkundene må betale – på en eller annen måte. Utbyttet til eierne vil bli redusert – med de følgene dette får. ”Drivkraften” vil derfor forbli en ”luftig visjon”.

    På toppen kommer permanent rasering av naturen med de følgene dette vi få for fremtidig hytteliv, reiseliv og turisme.  Alt sammen for en marginal produksjon av fornybar energi det ikke er bruk for … Det burde skremme flere enn oss.

 

Håvard Melbye

Regionleder Øst i Miljøvernforbundet

Om Våler vind og vann – feil og overdrivelser

Kronikk: Glåmdalen 16. september.

Skribent: Håvard Melbye, regionleder Øst i Miljøvernforbundet

 

Lørdag 6. september kunne vi lese om milliardinvestering i fornybar energi i Våler. Men artikkelen inneholder feilopplysninger og andre tvilsomheter som bør korrigeres/avklares.

 

«Romlig beregning» av investeringene

Ære være Eidsiva for deres utvidelse av Braskereidfoss kraftverk. Det er en effektiv måte å øke produksjonen av fornybar energi på – uten kilometervis med nye kraftlinjer, uten inngrep i naturen og med en realistisk levetid på 40-50 år, mot vindkraftens 12-15 år.

            Prosjektet på Braskereidfoss oppgis til «ca. en halv milliard». Men i følge artikkelen «Jubler for 350 mill.» i Glåmdalen 2013-04-10 oppgis ca. 150 mill. lavere. Investeringen for Kjølberget oppgis til ca. 600 mill. Men i Austri Vinds konsesjonssøknad oppgis investeringen til 450-500 mill. Da blir den samlede investeringen i vind og vann 250-300 mill. lavere enn det Konterud og Rustad så stolte oppgir. Det er feilinformasjon som kan få mange til å tro at den lokale aktiviteten blir større enn det som er realistisk.

Veier, fremkommelighet og 120 m høyde

Austri oppgir veibredden til 5 m + grøfter. Det er langt fra sannheten. Veiene må tåle transporter på 80-100 tonn og stor trafikk av tunge anleggsmaskiner. Det betyr behov for en solid fundamentering. 22-60 maskinkult i oppbyggingen og 1,0 m høyde (som valses) er mest aktuelt. Og med de aktuelle maskinstørrelsene må en regne med minst 7 m kjørebredde.

            Turbinleverandører krever at maksimal stigning kan være 11 prosent, men bare 3 prosent i svingene. Arealbeslaget for rette veier i Nord-Sverige er gjennomsnittlig 16 m. I skog kommer cirka 5 m ryddefelt på hver side i tillegg. I skrålia på Kjølberget vil det bli høye skjæringer og store fyllinger som krever langt bredere ryddefelt. Samtidig vil skjæringer og fyllinger bli farefylte barrierer for vilt og beitedyr.

            Det er navhøyden som er 120 meter. Med en rotordiameter på 122 meter vil høyden bli 182 meter. Det er 50 prosent høyere enn det som fremkommer i artikkelen.

Hva kan bli igjen til lokalt og regionalt næringsliv (?)

Det er lett å la seg «forføre» av store investeringstall. Men litt realisme er ikke å forakte. – Først går 70-75 prosent av investeringen til turbinleverandøren, det vil si ut av landet. Cirka 10 prosent går til kabling og nettilknytning. Her har vel lokalt næringsliv lite å bidra med. Da er det igjen cirka 90 mill. til lokal, regional og nasjonal andel. (For Braskereidfoss var nasjonal andel cirka 235 mill.)

            Underleveranser lokalt/regionalt kan bli betong og armeringsjern. Avhengig av grunnforholdene vil det gå med 300-500 m3 betong, det vil si 750-1250 tonn for hver turbin – til sammen 9000-15.000 tonn. I tillegg kommer 500-600 tonn armeringsjern. Hvilke(n) leverandør(er) i Våler kan levere og/eller transportere dette?

            Da er rydding av skog, bygging av veier og monteringsplasser igjen i utbyggingsfasen samt opprydding etter utbyggingen. Oppmonteringen vil bli foretatt av spesialiserte arbeidslag.

            Alle oppdrag over NOK 5000.000 må ut på anbud i EU-/EØS-områder. Men her vil nok økonomien telle langt mer enn lojaliteten til lokalt og regionalt næringsliv.

Andre ringvirkninger

Det skulle bare mangle at en investering på en halv milliard ikke skulle utløse lokal aktivitet. Det blir selvsagt behov for overnatting og catering i byggeperioden. Om det finnes noen i Våler som kan ta seg av dette, kjenner ikke undertegnede til, men det vil uansett være tidsbegrenset.

            Når utbyggingsperioden er over, vil det være full stopp i aktivitetene. Overvåkingen av turbinene under drift skjer sentralt. Servicepersonell er spesialister som neppe slår seg ned i Våler. Permanente arbeidsplasser i kommunen vil derfor være marginale. Erfaring viser at det skapes 0,04 varige arbeidsplasser per installert MW. Det tilsier halvannet årsverk i Våler.

            - Som en kuriositet kan nevnes at ifølge regnskapene for i fjor, hadde Jæren Energi AS på Høg-Jæren (71 MW installert) bare cirka 520.000 kroner i lønnskostnader. Det sier sitt om antall årsverk i driftsperioden – og skatteinntekter til kommunen.

            Når det gjelder eventuelle inntekter fra eiendomsskatt, minner vi om at avvikling av eiendomsskatt på verk inngår i regjeringsplattformen for de borgerlige partiene.

Vil bli et tapsbringende forsøksprosjekt

I konsesjonssøknaden oppgis bare investering, driftsutgifter og antatt produksjon. Vi trodde planøkonomi tilhørte en annen tid – i et annet regime, litt lengre øst – hvor produksjonsmål var «velsignelsen». Vi trodde også at en inntektsside var vesentlig i økonomiske vurderinger, men vi har til gode å se det i de meldingene, utredningene og konsesjonssøknadene vi har gått gjennom – og det er ganske mange.

            Dagens spotpriser per kWh for strøm (under 30 øre) og elsertifikater (15-16 øre) gir en brutto inntekt på cirka 45 øre. Driftskostnader anslås til 12-15 øre per kWh. Det betyr et tap på minst 20-25 øre per produsert kWh.

            Austri har ingen erfaring med bygging og drift av vindkraftverk. Det er heller ingen andre som har erfaring fra vindkraft i kupert skogsterreng i innlandet i kaldt klima. Vindkraft på Kjølberget vil derfor bli et kostbart forsøksprosjekt.

Alle norske vindkraftverk taper på driften

Til og med bransjens «gallionsfigur» på Høg-Jæren har de to siste årene hatt et resultat før skatt på henholdsvis minus 4 – og minus 2,5 mill. Her er terrenget flatt – trefritt og ligger nær kysten ut mot Nordsjøen hvor klimaet er mildere enn i Våler. Fuktig vestlandsluft er også mer effektivt enn tørr innlandsluft.

En bransje i krise

Energigiganten E.ON har nylig trukket sine vindkraftprosjekter i Kongsvinger og i Steinkjer/Namsos grunnet dårlig økonomi i prosjektene. Agder Energi må vrake milliardprosjekter i vindkraft, og Sognekraft vil trekke seg ut av vindkraft. Nord-Norsk Vindkraft AS – som hadde 7 prosjekter i Norland – ble på generalforsamlingen 29. april i år vedtatt avviklet. I Sverige har nybygging stanset nesten helt opp. – Noe å ta i betraktning?

            Troms Kraft tapte nesten 500 mill. i fjor. De førte en tilleggsavskrivning på 72 mill. for vindkraftverket på Fakken. Nord-Trøndelag Energi (NTE) har tapt over 750 mill. på Hundhammerfjellet. Vindkraftverket der ble stoppet i august i fjor. Nå står nedmonteringen og «tilbakeføring til naturlig tilstand» for tur. Det blir en saftig regning.

Hvem skal «tilbakeføre» på Kjølberget?

Ved driftsopphør sitter kommunen igjen med natur som er rasert. – Hvem som kan få regningen for «tilbakeføringen til naturlig tilstand» (som er en umulighet…), er uklart. Det kan bli kommunen og/eller grunneier. Det er vel også en mulig «ringvirkning på lang sikt» som bør tas med i vurderingen?