Tatt av vinden
For ti år siden kjempet Jens Stoltenberg mot vindmøller. Dessverre tapte han.
Denne uken (uke 8) kom nyheten. Europas største landbaserte vindkraftanlegg skal bygges på Fosen og Hitra og i Snilfjord. Det skal produsere strøm nok til 170.000 norske husholdninger.
Nyheten kom nesten nøyaktig ti år etter at daværende statsminister Jens Stoltenberg kjempet mot vindmøller.
«Hvorfor klarer ikke Jens Stoltenberg å gjennomføre et miljøtiltak som til og med Fremskrittspartiet er for?», skrev Natur og Ungdom i leserinnlegg i mars 2006.
Stoltenberg hadde akkurat sagt nei til en avtale med Sverige om å innføre et felles system med grønne sertifikater. Stoltenberg mente det ble for dyrt og skyldte på svenskene. Men bak lå også sosialøkonomens velutviklede allergi mot subsidier. Grønne sertifikater er en ordning for å subsidiere frem ny fornybar energi.
Alle partiene på Stortinget ville ha ordningen. En av de hissigste pådriverne var Frps Ketil Solvik-Olsen.
– Å skylde på svenskene, det blir for dumt, sa Solvik-Olsen i starten av mars for ti år siden.
Stoltenberg var omtrent like ensom i sin kamp mot vindmøller som Don Quijote var. Mens Don Quijote hadde selskap av væpneren Sancho Panza, hadde Stoltenberg selskap av Kjetil Lund, byråkrat ved Statsministerens kontor, som senere ble statssekretær i Finansdepartementet. Nå jobber Lund i Statkraft. Som investerer i vindkraft fordi Stoltenberg – og Lund – tapte den gangen.
Overmakten ble nemlig for stor.
Grønne sertifikater ble et symbol på handlekraft i klimapolitikken. I tillegg kom EUs fornybardirektiv med krav om mer fornybar energi. Også industrien presset på for de grønne sertifikatene. Industrien betaler ikke for dem. Det er det vanlige forbrukere som gjør. Men industrien får glede av at det subsidieres inn mer i kraftmarkedet, slik at kraftprisene faller.
Det har de gjort til gagns.
Det er anslagsvis en halv milliard slike grønne subsidiekroner per år som gjør vindkraftutbyggingen i Midt-Norge lønnsom. Det at vindmøllene bygges, viser at ordningen virker. Men det viser ikke at den er smart.
Når olje- og energiminister Tord Lien (Frp) nå kommenterer virkningen av subsidiene partiet hans var med på å presse frem, er det uten stor begeistring. Han sa til DN denne uken at subsidiene «har i for stor grad» vært forstyrrende for kraftmarkedet.
Han vil avvikle ordningen når den utløper i 2020, slik også Grønn skattekommisjon – og Statkraft – anbefaler. Lien sier rett ut at «subsidienivået har hatt negative konsekvenser». Det er noe å tygge på for Liens regjeringskollega Solvik-Olsen.
En av de negative konsekvensene er at lave kraftpriser gjør vannkraften mindre lønnsom. Lien snakker om vannkraften som «ryggraden i norsk kraftproduksjon». Den ryggraden er blitt svekket. Lenge har krafteierskap gitt gode penger til kommunale og fylkeskommunale krafteiere. Nå flommer ikke pengene inn som før. Selv i Bykle kommune snakker ordføreren om at de må «snu hver stein».
Lavere kraftinntekter merkes i kommuners og fylkeskommuners budsjetter. Det gir dem også mindre rom til å investere i vannkraften de eier – enten det er vedlikehold, oppgradering eller nyinvesteringer. «Arvesølvet», som vannkraften gjerne kalles, kan bli liggende upusset. Støtten til ny fornybar energi gjør det mindre lønnsomt å ta vare på den fornybare energien vi alt har.
Subsidiene har hatt andre negative utslag også. Kraftprisene er så lave at det er lite lønnsomt å tette sprekker i huset eller for næringslivet å tenke energieffektivisering. Svaret er nye enøk-subsidier til både privatpersoner og næringsliv. Subsidier skal rette opp virkningen av subsidier.
Klimaeffekten er dessuten tvilsom. Når de grønne sertifikatene dytter kraftprisen ned, bidrar de til økt kraftforbruk. Men den mest klimavennlige kilowatt som finnes, er den som ikke blir brukt. De grønne sertifikatene undergraver energisparing.
Vindmøllene på Fosen blir et monument over en klimapolitikk som begynte i feil ende. Stoltenberg bør ta en tur når de står ferdig. For å legge ned en krans.
DN: Kjetil B. Alstadheim, 26.02.16.