Norsk energi- og klimapolitikk
Norsk energi- og klimapolitikk
Noen fakta
Noen enkle fakta definerer Norges handlingsrom i klima- og energipolitikken: Vårt årlige overskudd på vannkraft de siste 15 årene har vært på inntil 20 terrawattimer (TWh). Gjennomsnittet disse årene har vært et overskudd på ca. 4 TWh, mindre enn halvparten av det årlige energiforbruket i Oslo. Vår samlede el-produksjon er ca. 140 TWh. Norske husholdninger bruker tredjeparten av dette, og forbruket har vært nokså konstant i dette hundreåret, tross en betydelig økning i tallet på husstander. Resten går for det meste til industrien/sokkelen og litt til transportsektoren.
Sammen med Island er Norge det ledende land i verden når det gjelder produksjon og bruk av fornybar energi. Nesten all energi som brukes av norske husholdninger er fornybar det meste av året (unntaket gjelder litt vedfyring om vinteren). De norske utslippene av klimagasser er knyttet til transport, industri og til virksomheten på sokkelen. Utslippene fra privatbiler kan lett reduseres med utbygging av kollektivtransport og bygging av sykkelveier, kombinert med el-biler/plug-in-biler. Norge har den fornybare energien som trengs for å fjerne det meste av norsk fossilbruk, om vi lar være å sløse energien bort på symboltiltak som elektrifisering av sokkelen og på unødvendig eksport, og om vi iverksetter enkle og nødvendige programmer for energieffektivisering (særlig i bygninger).
Norge som ”batteri for EU”
De siste årene har alle partier på Stortinget utviklet en forestilling om at Norge vil kunne få store inntekter – ikke bare på eksport av vannkraft – men også på utbygging av vind- og solkraft. Forestillingene om at Norge skal utvikles til ”et batteri for Europa”, der vi skal selge dyr strøm når det blåser lite i EU, og importere billig strøm når det blåser mye, er blitt en ukontroversiell del av norsk energipolitikk. Klimamålene om et karbonfritt Norge i 2050 står fast, samtidig som det er enighet i Stortinget om at norsk, fornybar energi skal bidra effektivt til redusert bruk av fossil energi i EU. Her kan vi angivelig få i pose og sekk: Både de globale klimahensyn og de norske, nasjonale økonomiske interessene skal ivaretas. Er dette realisme, eller er det bare tøv? Her er flere fakta.
Kjøp og salg av energi
Nå trenger EU naturligvis sjøl det meste av sin egenproduserte,varierende mengde med fornybar energi. Det er heller ikke så mye de har til disposisjon som kan sendes til Norge, i beste fall inntil 10 TWh, etter hvert mindre fordi nye lagringsmuligheter for deler av produksjonen vil komme (bedre batterier, hydrogen m.m.). Tyskland brukte bare 600 TWh elektristiet i 2013 av et totalt forbruk på 3900 TWh med primær fossil energi. Det meste av ”elektrisiteten” var faktisk konvertert fra fossil energi, mest fra brunkull (145 TWh), steinkull (110 TWh) og gass (40 TWh). Pr. 2015 var vindkraft fordoblet til ca. 95 TWh. Tyskland har altså lite fornybar overskuddsenergi å tilby oss, og situasjonen ellers i EU er ikke bedre. Hva kan så Norge tilby EU?
Norge har som nevnt et varierende overskudd av fornybar energi (ca. 4 TWh, enkelte år nesten 20 TWh). Vi har planer om å øke vindkraft- og småkraftproduksjonen fra 2 til 13 TWh (3 av disse kommer nå på Fosen), og kanskje blir været litt ”villere og våtere”. Under slike forutsetninger kan vi gjette på at vi i gjennomsnitt kanskje vil kunne selge 30 TWh fornybar energi til EU, og i enkelte toppår bortimot 45 TWh – på betingelse av at vi ikke bruker noe på elektrifisering av sokkelen, nye el-biler og el-ferjer, sanering av oljefyrer i Norge eller til ny industriproduksjon osv. Nå er det slik at selv om Norge ligger uendelig langt foran alle EU-land når det gjelder bruk av fornybar energi, så viser tallene pr. dags dato at ca. 30 % av vårt energiforbruk likevel består av fossil energi. Bak dette tallet skjuler det seg nesten 60 TWh på transportsektoren (bil, båt og fly) og ca. 30 TWh i industrien – resten er fordelt på mange sektorer. Også mye av dette skal erstattes, om man skal tro på klimaforliket på Stortinget.
Vi ser problemet: Hvordan skal Norge årlig fordele 30-45 TWh med fornybar energi til realisering av to gode formål, ett i Norge og ett i EU? Kan dette gjøres, eller er det noe alvorlig galt med kalkulatoren til norske energipolitikere?
Norges eksportkabler - hovedproblemet
Kapasiteten på våre eksportkabler er i dag på vel 40 TWh, altså tilstrekkelig til å eksportere alle tenkelige, framtidige vannkraftoverskudd. Regjeringen planlegger likevel ytterligere 3-4 nye kabler (a 12-13 TWh) til EU, slik at eksport-/importkapasiteten kan økes til 80-90 TWh, dvs. mer enn halvparten av vår reine energiproduksjon og vesentlig mer enn vårt eksportoverskudd. En slik kapasitet kan naturligvis ikke brukes bare til eksport av vannkraft – det ville i tilfellet bety at Norge vil mangle kraft store deler av året. For å kompensere for det framtidige energiunderskuddet som regjeringen planlegger å skaffe oss, tar myndighetene sikte på å importere fossil energi fra EU, pluss (ubetydelig med) vindkraft og kjernekraft, i tillegg til noe mer av energien fra egne gasskraftverk. Den reine, norske energien kan dermed etter hvert bli nesten like brun som energien i EU, og fordelene med f.eks. de norske el-bilene og andre miljøtiltak vil i noen grad falle bort. Dersom målsettingen hadde vært at mest mulig av den fossile energien som brukes i Norge skal erstattes av planlagt, norsk fornybar energi, ville det ikke blitt norsk fornybar energi igjen til EU.
Ut fra dette virker ikke norsk energipolitikk særlig logisk. For EU kan kabelbyggingen likevel være hensiktsmessig – ikke fordi EU trenger noen få TWh fra Norge – men fordi dette er en hensiktsmessig måte for EU å gjøre også norsk fornybar energi til en vare som skal underlegges EUs prinsipper om ”fri flyt”, og dermed bidra til det langsiktige ønsket om integrering av Norge i EU.
Denne situasjonen er gunstig for EU, men farlig for Norge. EU vil om noen år kunne lagre vindkraft som produseres når det blåser mye, og solenergi som produseres når sola skinner, til seinere bruk. Norges muligheter til å tjene på prisforskjeller ved å kjøpe billig vindkraft om natta, og å selge dyr vannkraft om dagen (når energibehovet er større), vil etter hvert falle bort, og Norge kan komme til å sitte igjen med tusenvis av ubrukelige vindmøller og et kabelnett det ikke vil være mulig å tjene penger på. Vi kan se for oss historiske feilinvesteringer på mer enn det ti-dobbelte av Mongstad-fadesen.
Likevel lønnsomt for kraftbransjen?
Kraftbransjens klimaargumenter er ut fra dette egentlig kun til pynt. Det argumenteres med klimaet, men bransjen har laget en forretningsstrategi som Norge og norske forbrukere (men ikke norske kraftselskaper!) er dømt til å tape penger på. Kraftbransjens strategi for utbygging av innenlandsnettet og de eksportkablene som trengs for å eksportere halvparten av vår vannkraft, bygger på en fatal beslutning i Stortinget om at Statnett og kraftbransjen ikke skal betale for utbyggingen. Regningen skal for det meste sendes til norske strømkunder, i form av «grønne» sertifikater, økte nettavgifter og økt strømpris. Prisen på fornybar kraft skal bli høyere, mens alle klimaargumenter tilsier at det er prisen på fossil energi som bør opp. Utbyggerne slipper altså å ta den kommersielle risikoen med utbygging og finansiering av kabler og nett og tar som gitt det blir EU-priser på norsk strøm slik at det blir forbrukerne – og ikke kraftbransjen – som taper penger på kablene og vindmøllene. Når det foreløpig ikke er blitt et folkelig opprør mot denne strategien, har det sammenheng med at partiene og miljøorganisasjonene er blitt lurt trill rundt av kraftbransjen, og at det ennå er noen år til konsekvensene vil merkes.
Sol- og vindkraft
Nå er det naturligvis ikke galt at det bygges ut fornybar energi i verden, der det er behov for slik energi. Særlig solkraft har naturligvis ei framtid mange steder, men ikke i Norge, som bør konsentrere seg om produksjon og eksport av solcellepaneler der vi har mange fortrinn (nemlig de råstoffene som trengs, i tillegg til vår reine energi og betydelige mengder med vann som er nødvendig i produksjonsprosessen). Og Norge bør droppe vindkrafta dels fordi Norge, som nevnt, allerede har rikelig med fornybar energi, og dels fordi vi lett kan skaffe mer om nødvendig (uten å rasere norsk natur), gjennom bl.a. energieffektivisering m.m., ved å droppe elektrifiseringen av sokkelen, og ved å bruke vårt overskudd på vannkraft i Norge. Vi kan naturligvis ikke, som tidligere vist, bruke vår fornybare energi to ganger, samtidig, både til å redusere bruken av fossil energi i Norge og i EU, og tro på store resultater begge steder. Det hjelper altså ikke det globale klimaet å gjøre EU ubetydelig grønnere og Norge mye brunere.
Konklusjonen blir derfor at det hjelper ikke EU mye med 10-12 TWh ekstra vindkraft fra Norge når det totale fossile energiforbruket i EU er på hele 150.000 TWh primær fossil energi, spesielt ikke når det er norske husstsander (og litt av industrien) som skal finansiere milliardinvesteringene. Det må nok helt andre tiltak til. Norsk vindkraft er omtrent like effektiv for klimaet som ei klype snus ville ha vært delt på en abstinent befolkning.
Odd Handegård, oversendt KK, 24.02.16.