Aasheims nye angrep

Svarer: Håvard Melbye mener at Andreas T. Aasheim farer med desinformasjon i vindmølledebatten.

Aasheims nye angrep

I sitt svar den 10. desember i fjor kom Andreas T. Aasheim med et par innrømmelser. I utgangspunktet positivt, men vi vil betegne dem som «puslete». Så fulgte han opp med nye angrep og ny desinformasjon som vi vil tilbakevise:

At Aasheim reduserer anslaget for eiendomsskatten til 200 millioner er et lite skritt i riktig retning. Men å regne full eiendomsskatt også etter 10 år, blir uansett helt feil. Hva om den faller bort?

Vi har stilt spørsmål ved regneferdighetene. Aasheim hevder at det beslaglagte arealet ikke engang vil utgjøre 0,01 prosent av kommunens 508 kvadratkilometer, det vil si 50,8 mål (dekar). Det gir plass til 10 – ti – turbiner. Er ikke det i snaueste laget?

Aasheims tviler på at våre angrep dreier seg om arealbeslag. At den permanente raseringa av verdifull natur – med store negative konsekvenser – er langt mer omfattende enn det som oppgis og utredes, det er det sentrale for vår motstand. I tillegg vil vi belyse bransjens uredelighet med feilinformasjon og utelatelse av å informere om den endelige utformingen. Massetak, betongproduksjon, verksted, garasjer, parkeringsplasser, møteplasser med mer kommer i tillegg.

Aasheim frakjenner vår kilde, professor Gordon Hughes, enhver ære og troverdighet og påstår at han til overmål er «slaktet av seriøse forskere». Kritikken fra UK Energy Research Council i 2012 gjelder en helt annen problemstilling, nemlig reduksjon i CO2-utslipp og har ingen ting med vindkraft og levetid å gjøre. Rapporten vi viser til, gjelder landbasert vindkraft og spørsmålet om tapet av turbinenes ytelse med årene. Ifølge professor Hughes, som vi sjølsagt har kontakt med, har mange seinere studier bekreftet konklusjonene i hans rapport. Og vi tror naturlig nok mer på ham enn på Aasheim. Aasheim påstår også at Hughes’ rapport ikke er fagfellevurdert (peer reviewed). Det er heller ikke riktig. Hva kilden til Aasheims påstand er, ser vi fram til å få opplyst.

Vi stiller oss uforstående til Aasheims påstand om at turbinleverandørene er villige til å gi garantier for minimum 20 års levetid. Leverandørene tilbyr service- og vedlikeholdsavtaler for inntil10 år. Det har ingen ting med garantier å gjøre. Ifølge NVE kostet en slik femårsavtale NOK 230.000 – 280.000 pr. MW i 2010. For Nord-Odals 155 MW, ville det betydd 36–43 millioner kroner årlig. Hva prisen kan bli i dag, overlater vi til Aasheim å beregne og informere om.

Hvordan kan det ha seg at det ene vindkraftverket etter det andre avvikles eller foretar skifte av turbiner etter bare 10–15 års drift? Her er noen eksempler: Hundhammerfjellet ble stanset etter ca.10 års drift (og minst NOK 750 millioner i tap). Mehuken som åpnet i 2002, har byttet fem turbiner – som etter egne opplysninger har vært problematiske – med tre nye og større. Åsen I ble bygd i 2004 og revet 2012. Smøla I og II, som ble bygd i 2002–2005, vurderes nå nedlagt eller totalfornyet. Vattenfalls eldste vindkraftverk til havs, Yttre Stengrund i Södra Kalmarsund i Sverige, åpnet i 2001. Etter 12–13 års drift, fungerte bare en av de fem turbinene. Nedmontering står nå for tur.

”Vindpark Vänern” i Karlstad og Hammarö kommuner, som Glåmdalen hadde en omfattende reportasje fra, ble åpnet i mai 2010. Så langt er tapet ca. SEK 220 millioner for bare fem turbiner. To turbiner har stått i lang tid og vurderes reparert for SEK 24 millioner. Deretter skal vindkraftverket legges ut for salg. Tyder dette på ”minst 20 års garantert levetid” som Aasheim påstår?

Håvard Melbye, regionleder Øst i Miljøvernforbundet (NMF)

Glåmdalen: 14.01.16.