4. des, 2015

Flere eksportkabler til EU?

 

Olje- og energidepartementet har nylig lagt fram et høringsnotat om endringer i energiloven (høringsfrist 4. januar) der det foreslås at andre selskaper enn Statnett skal kunne bygge og eie mellomlandskabler for kraft. Det er en klar forutsetning i høringsnotatet at endringene i energiloven skal bidra til å «drive frem flere prosjekter» – det åpnes for nye kabler til EU uten at bestemte land er nevnt i notatet. Forslaget virker så lite gjennomtenkt at en kommentar er påkrevd:

De mellomlandskablene Norge har hatt de siste årene, har i praksis hatt en teoretisk kapasitet til å frakte mer enn 30 TWh strøm (eksport + import). For et knapt år siden ble det åpnet en ny kabel til Danmark, og planleggingen av nye kabler til Tyskland og England er kommet langt.

Når de åpnes om noen år, vil Norge ha en eksportkapasitet på cirka 60 TWh, altså nesten halvparten av vår årlige produksjon av vannkraft (cirka 140 TWh). Dersom Tord Lien får det som han vil med de foreslåtte endringene, kan eksportkapasiteten raskt komme opp i 70- 90 TWh ettersom hver av de (ytterligere 1–3?) nye kablene trolig vil få en kapasitet på mellom 12 og 15 TWh.

Dette kan få flere typer konsekvenser: For det første vil Norge få en så stor eksportkapasitet at det kan bli så lite fornybar strøm til norske forbrukere og til norsk industri at vi får europeiske strømpriser i Norge. Det gamle kravet til kraftselskapene om primært å dekke det lokale kraftbehovet i Norge, ble avviklet allerede på 1990-tallet. Når kablene er på plass kan strømmen gå dit prisen er høyest – uten tanke på norsk forsyningssikkerhet.

Blir det for lite fornybar kraft i Norge, kan to «løsninger» bli aktuelle, i kombinasjon: Dels kan man importere strøm konvertert fra kull, gass og olje fra EU (eller fra norske gasskraftverk), og dels kan bransjen realisere de 100 vindparkene som foreløpig har fått konsesjon, og som vil trenge like stor plass (i urørt natur) som Vestfold fylke – og flere kan komme etter.

I tillegg er det nå i ferd med å bli slik at Norge ikke vil kunne kompensere for den eksporterte vannkrafta ved å importere vind- og solkraft fra EU. EU trenger sjøl sin svært begrensede mengde fornybar energi, og i løpet av noen få år vil lagringsproblemene for ustabil EU-vind og EU-sol løses med bedre batterier, hydrogen og de nettløsninger som er underveis i EU.

Forestillingene om at Norge skal utvikles til «et batteri for Europa», der vi skal selge dyr strøm om dagen, og importere billig strøm om natta, er en så håpløs illusjon at Tord Lien knapt kan tro på den sjøl. Samfunnsøkonomien i batteritanken er helt fraværende sjøl om enkelte selskaper kanskje kan tjene litt på en slik ordning – fordi norske forbrukere og norsk industri vil måtte betale en saftig overpris på den strømmen de bruker.

Ellers er det endel fakta som ofte glemmes når man fantaserer omkring «en bedre utnyttelse av kraftsystemer» og om «å utvikle verdiene i den norske vannkraften» (som det heter i høringsnotatet): Det koster mye energi å frakte energi – mye tyder på at over fem prosent av energien tapes i nettet. Her er jeg litt usikker på detaljene, men dersom det fraktes 90 TWh, skulle energitapet kunne tilsvare årsproduksjonen på 10–15 Alta-kraftverk.

Glåmdalen 26. november 2015: Odd Handegård