3. des, 2014

Den store klimabløffen av Thorbjørn Kaland - Klassekampen 25.11.14.

 

 

 

Når regjeringen kan presentere senkede bilavgifter som klimatiltak, viser det at ordet er tomt for mening, skriver Thorbjørn Kaland.

 

Den store klimabløffen

 

Klassekampen 25. november 2014: Thorbjørn Kaland, petroleumgeolog og ingeniør

 

 

Regjeringen påstår å ha tidenes beste klimapolitikk, og begrunner dette med at de har satt av mer penger i statsbudsjettet til klimatiltak enn den rødgrønne regjeringen gjorde. Denne politikken har samtidig tidenes mest skadelige tiltak overfor norsk natur. Klimapolitikk er i seg selv et intetsigende begrep, et mantra som politikerne tar med i alle argumenter for å fange positiv oppmerksomhet.

            For å rydde opp i begrepene kan vi innledningsvis nevnte at stormer, orkaner og milde vintre ikke er klima, men vær. Klima er været målt over tidsrom på flere tiår. I løpet av 20 år vil vi få variasjoner av solrike somre, kalde snørike vintre og milde regntunge vintre som naturlige variasjoner. En periode på 50 år gir oss derimot anledning til å se en trendutvikling. Når vi innenfor de nevnte variasjoner har varme solrike somre og kalde snørike vintre, nyter vi friluftslivet, og glemmer klimadiskusjonene. Når vi får kalde våte somre og milde, stormfulle vintre, tar klimadiskusjonene seg opp igjen i media, hvorpå politikerne tvinges til å vise at de gjør noe.

            Selv små variasjoner i gjennomsnittsverdiene vil få store konsekvenser for det globale miljø. En variasjon på fire grader vil vi knapt merke fra dag til dag. Men når vi ser at snittemperaturen under forrige istid var fire grader lavere enn nå, forstår vi at vi ikke skal øke snittemperaturen så mange gradene før isen på Grønland og Antarktis smelter. Dette vil gi hevninger i havnivået som vil drukne de fleste av verdens millionbyer. Endringene vil gå langsomt nok til at få vil bli våte på beina. Men de vil utløse et nytt globalt flyktningproblem, der Norge neppe stiller med stengte grenser, høye fjell og enorme ubebodde områder. Temperaturmålingene de siste 120 år viser at vi har hatt en reell økning i den globale middeltemperaturen etter den lille istid, som tok slutt på midten av 1800-tallet. Dette er sammenfallende med den industrielle revolusjonen. Temperaturen har økt ytterligere etter at bilen ble allemannseie, og flyreiser har blitt rimeligere. Man behøver ikke å være klimaforsker for å se sammenhengen mellom økt forbrenning av fossilt brennstoff og temperaturøkning, altså at dette er en menneskeskapt klimaendring.

            Ett politisk parti har standhaftig stukket hodet i sanden, og nektet å akseptere sammenhengen mellom klimaendringer og menneskeskapt aktivitet. Frp går mot bompenger, stemte mot bybanen i Bergen og vil senke bensinavgifter. De trekker frem som et «klimatiltak» i årets statsbudsjett at de har senket bilavgiften, slik at vi får byttet ut bilparken med renere biler. De samme skeptikerne til menneskeskapte klimaendringer hevder at klimaet alltid har vært i endring, og at atmosfæren har hatt langt høyere CO2-innhold og mildere klima i tidligere geologiske tider. Her har de helt rett. Men i de tider hadde man ikke tusenvis av folkerike byer ved havnivået. De menneskeskapte klimaendringer kan man, i motsatt til de naturskapte endringene, faktisk endre. Den letteste måten å påvirke klimaendringene tilbake til verdiene før andre verdenskrig, er å redusere bilbruken. Dette er utenkelig for den blå regjeringen som verner privatbilismen mer enn noen andre.

            I stedet for å redusere bilavgiftene kan man doble bensinprisen. Bensin er i dag rimeligere enn på 1960-tallet, og bilkjøring er rimelig selv for dem med lavest kjøpekraft. Om bensinen koster 25 kroner literen ville jeg ikke, som i dag, kastet meg ut i bilen for den minste impulshandling. Jeg ville da måtte spørre meg selv kritisk hver gang jeg trengte transport om jeg må kjøre, eller kan vurdere å sykle, gå eller løpe, eller ta buss eller bane. Dette er selvsagt svært radikale tiltak som ingen politiker med ønske om gjenvalg vil foreslå.

            For 50-60 år siden var begrepet naturvern like radikalt som forslagene om å doble bensinprisen. Den gangen sto naturvernere opp og kjempet for å verne urørt natur mot industrielle inngrep og kraftutbygginger. Disse radikale ungdommene fikk først liten sympati i blant politikerne. Å bygge ut Alta-Kautokeinovassdraget (1979) kostet samfunnet 600 politifolk og et innleid cruiseskip som huset dem.

            Etter hvert ble holdningene til naturvern endret, og miljøvernminister Gro Harlem Brundtland fikk stoppet Dagali-Vegutbyggingen ved å frede Hardangervidda som nasjonalpark. Naturvernarbeidet medførte seire og tap for norsk natur. Den frembragte fire verneplaner for norske vassdrag, og endelig en samlet plan som bestemte hvilke vassdrag som skulle bygges ut, og hvilke som skulle gis varig vern. I denne planen var det samlete norske energibehovet innkalkulert. Men begrepet naturvern ble så gradvis avløst av miljøvern, et langt mer intetsigende begrep som nå altså erstattes av begrepet klima.

            I dag kalles det klimapolitikk å eksportere norsk vannkraft til kontinentet gjennom nybygde kraftlinjer i urørte og fredede fjellområder. Dette applauderes endatil av miljøorganisasjonen Bellona. Frp har programfestet å oppheve fredningen av vassdrag, mens Voss kommune alt har søkt om oppheving av fredningen av Raundalavassdraget for ny kraftutbygging. Vi ser her at miljøvernet er naturvernets verste fiende. Om samtlige norske bekker bygges ut, og alle norske fjell dekkes av kraftlinjer, vil det gi marginale bidrag til kontinentets energibruk. Sannsynligvis vil økt tilgang av norsk energi til kontinentet medføre økt forbruk. Det er med andre ord en dårlig løsning å ofre de siste urørte naturområder for å løse de globale problemene knyttet til CO2-utslipp. Når den blå regjeringen dertil opphever restriksjonene for motorferdsel i utmark, demonstrerer de manglende kunnskap og interesse for å verne norsk natur.

            Oljebransjens interesseorganisasjon, SPE (Society of Petroleumengineers), med 300.000 medlemmer, har nylig valgt nordmannen Helge Hove Haldorsen til president. Haldorsen understreker problemene med klimaendringene, og sier at det er hos petroleumsingeniørene og deres teknologi mulighetene til å løse klimaproblemene ligger. Temaet får økende oppmerksomhet i foredrag og artikler blant SPEs medlemmer. Olje- og energibransjen har altså mye å bidra med for å snu en negativ trend med klimaendringer. Mye av den kompetansen og teknologien som finnes her, kan like gjerne anvendes ved fornybar energi. Men ingeniørene kan ikke annet enn å utvikle teknologi. Det er regjeringene som må vedta og stille miljøkrav.

            Vi ser dog liten vilje i årets statsbudsjett til å ta i bruk ny teknologi, eller endre våre velstandsvaner. Blant de viktigste «Klimatiltak» regjeringen foreslår er skattefradrag for enøktiltak. I praksis betyr det at om jeg monterer en varmeveksler, vil jeg få en rabatt. Men enøktiltakene reduserer strømforbruket som kommer fra rene fossefall, og gir således ingen utslippsreduksjon av CO2. Etter at Frp, Høyre, Krf og Venstre i helgen ble enige om forslaget til statsbudsjett, som skal legges frem for Stortinget, står nå alle frem som stolte budsjettvinnere. Venstre skryter av at de har fått gjennomslag for tiltak som vil redusere klimautslippene med 200.000 tonn CO2, mens Frp skryter av at de skal redusere bensinavgift og bilavgifter. Dette er jo like selvmotsigende som smertefrie geværkuler.

            Hadde man virkelig ønsket å redusere Norges bidrag til CO2-utslipp, måtte man redusere fossilbrennende transport, for eksempel ved å gjøre bilkjøring, ikke bare litt, men mye dyrere, kollektivtransport mye billigere og gratis i storbyene, flytte transport fra vogntog til jernbane, elektrifisere og forlenge Nordlandsbanen, bygge dobbeltspor og redusere reisetiden betraktelig mellom de store byene, stimulere en raskere bybaneutbygging i alle de større byene og forby biler uten elektrisk motor innen et visst årstall. I tillegg kan man stille strengere krav til CO2-injisering av oljebrønner, som tar CO2-overskuddet ut av våre økosystemer, og tilbakeføre det dit det kom fra.

            Globalt slipper vi ut 32 gigatonn CO2 årlig. FN har vedtatt å redusere utslippene til et nivå som sikrer at temperaturøkningen ikke overstiger 2 grader C. Dette har de fleste land, inkludert Norge, signert avtale om å innfri. Skal vi lykkes her må hele den norske bilparken bli utslippsfri innen 2030.

            Oppsummert kan vi si at det regjeringen kaller klimatiltak i statsbudsjettet, er en omkjøring rundt de tiltakene som kunne redusert våre bidrag til global oppvarming.