Kommunens ansvar for folkehelsen – helsetjenesten og miljørettet helsevern
Hvor stor grad kommunehelsetjenesten deltar i kommunale planprosesser vil variere avhengig av kompetansen de har i kommunene. Trysil og Åmot kommuner kjøper tjenester fra Elverum kommune.
Du kan finne informasjon om «Helse i plan» her:
http://www.helsedirektoratet.no/folkehelse/folkehelsearbeid/helse-i-plan/Sider/default.aspx.
Folkehelseinstituttets utalelse:
I følge Folkehelseloven har kommunen et særskilt ansvar for å ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen samt de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Kommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler kommunen er tillagt, herunder ved lokal utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting. Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer, jf. § 5. Kapittel 3 i loven omhandler miljørettet helsevern. Miljørettet helsevern omfatter de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, inkludert støy. Helse- og omsorgsdepartementet kan innenfor formålene etter § 1, gi forskrifter om miljørettet helsevern, herunder bestemmelser om støy. Kommunen skal føre tilsyn med faktorer i miljøet som kan ha betydning for helsen, jf. § 8. Forskrift om miljørettet helsevern av 25.04.2003 jf. § 9 stiller krav til ulike miljøfaktorer, bl.a. støy, for å forebygge helsemessige ulemper. Ved etablering og bruk av støykilder skal det tilstrebes lavest mulig støynivå. Støy og vibrasjoner skal ikke medføre helsemessig ulempe eller overskride helsemessig forsvarlig nivå. Kommunen skal føre tilsyn med at denne forskriften overholdes og kan treffe vedtak om retting av forhold som er i strid med forskriften.
Jo tidligere helsetjenesten i kommunen blir involvert i planer, jo bedre; da kan de også være med som premissgivere og unngå miljøeksponeringer som kan redusere helse og trivsel for befolkningen. For vindkraftutbygging skal kommunen se til at grenseverdiene i Retningslinjene T-1442/2012 blir fulgt. Iht til denne skal støynivå på uteoppholdsareal og utenfor vinduer til rom med støyfølsom bruksformål ikke overskride Lden 45 dB for å unngå støyplage og andre mulige negative virkninger av støyen. Det er også gitt anbefalinger i forhold til støy i rekreasjonsområder i retningslinjen. Hvordan støy berører friluftsområder bør også være synliggjort i konsekvensutredningen, og relateres til de anbefalte grenseverdiene i retningslinjen. NVE pleier kreve det i spesifikasjonen til konsekvensutredningen, der slike områder berøres. Hvis ikke det er med i konsekvensutredningen, og det tydelig er relevant, bør det påpekes som en mangel, noe FHI har gjort i flere tilfeller når vi får slike planer til høring. Selv om vindturbinene vil gripe inn i landskapsinntrykket mye videre enn støyen rekker, vil det i alle fall synliggjøre en del av hvordan friluftslivet berøres. Det går på tap av inngrepsfri natur. Friluftsliv er ellers eget tema i konsekvensutredningene, og på listen over høringsinstanser står slike som har større kompetanse enn FHI i å uttale seg om de effektene, utover støyen. Så dette momentet er med.