Sølve Sandakers innlegg framført under klagebefaringen i Engerdal 16.10.14.

Sølve Sandaker, hytteeier i Engerdal, har offentliggjort sitt innlegg som ble framført under OEDs informasjonsmøtet, i anledning OEDs klagebefaring i Engerdal 16.10. 2014. Versjonen er lettere frisert i etterkant, i følge Sandaker. LRL er ansvarlig for uthevinger og understrekninger.

NOEN KONSEKVENSER AV EVT. VINDKRAFTUTBYGGING I ENGERDAL

Innledning – demokrati og selvstyre
Torgny T. Segerstedt var Sveriges første professor i sosiologi, og skrev i 1939, før han ble professor, en utredning om demokrati og en liten pamflett basert på utredningen. Pamfletten kalte han «det demokratiske menneske». Her skiller han mellom massemennesket, som bare skal handle slik det får beskjed om, og det demokratiske menneske som læres opp til å handle solidarisk ut fra fakta og ut fra sin overbevisning.
            Ganske nøyaktig 50 år senere, i 1989, skrev han en artikkel om den nasjonale suverenitetens forvandling, som handler om at den nasjonale suvereniteten var
i ferd med å forvitre, slik vi har sett også her i landet i nesten hele tiden etterpå.
            I den siste artikkelen tar Segerstedt utgangspunkt i noe han hadde lært av en stallfurir, som nok er stallmester på norsk. Av ham lærte Segerstedt at hesten kan deles inn i tre: forparten, midten og bakparten. Denne stallmesteren sa imidlertid ikke noe om at det eksisterer et organisk forhold mellom de tre delene, men det fant Segerstedt ut selv.
            Denne lærdommen har den styrken at den kan generaliseres. Blant annet kan den overflyttes til frihetsbegrepet. Også dette faller ved nærmere betraktning i tre deler, i følge Segerstedt. Det finnes en ytre frihet, en indre kollektiv frihet og en indre individuell frihet. Også disse tre frihetene henger sammen på en organisk måte.
            Den ytre friheten er knyttet til staten og beherskes av rettsregler som kan beskrives i sosiologiske termer som et rammenormsystem. Det innebærer at alle andre spesielle regler innen staten må innordne seg under dette rammenormsystemet. Dersom staten behersker rammenormsystemet er staten suveren, og kan beskytte innbyggernes rett til indre frihet. «Indre» betyr her innenfor statens grenser. Både den (indre) kollektive friheten og den individuelle friheten settes på prøve i denne saken om vindkraftutbygging i Engerdal.

Fakta om vindkraft generelt
Så litt om fakta i saken basert på en del av innledningene på vindkraftseminaret på Bedriftsøkonomisk institutt 1. oktober. Her redegjøres det for en del av argumentasjonen fra noen av innlederne.
            Argumentene kan sies å falle i to ulike grupper sett i forhold til utbyggingen i Engerdal. Den første gruppen av argumenter gjelder hvor nødvendig det er å bygge ut vindkraft generelt og hvilke effekter en utbygging vi ha i forhold til kraftforsyningen i Norge. Den andre gruppen av argumenter går på om det som har kommet fram under utredningen og behandlingen i forbindelse med konsesjonssøknaden for Kvitvola er dekkende for situasjonen, slik at både kommunestyret, innbyggerne og hyttebefolkningen har fått god nok informasjon i forhold til å ta standpunkt.

Anders Skonhoft, professor i økonomi ved NTNU, kunne opplyse at Norge allerede nesten har nådd målene i EUs fornybardirektiv. Siden Norge har godt med vannkraft vil norsk vindkraft bli eksportert til EU, der det heller ikke vil ha noen klimaeffekt, men føre til lavere pris på kraft der. Skonhoft ga uttrykk for at den eneste måten å oppnå en klimaeffekt på, er ved å skattlegge utslipp av klimagasser for utvinnere av kull, gass og olje. Togradersmålet for temperaturstigning kan bare oppnås på denne måten, mente han.

Lars Haltbrekken fra Norges naturvernforbund viste til rapporten som kom nylig og som sier at bestanden av dyr i verden er halvert på 40 år. Han viste også til at selv om vi når togradersmålet vil likevel 30 % av artsmangfoldet i naturen gå tapt. Når det gjelder evt. videre utbygging av vindkraft i Norge er det allerede gitt flere konsesjoner enn det som trengs for å nå utbyggingsmålet for grønne sertifikatordninger. Hans svar var derfor i stedet å gå inn for økt energiøkonomisering, der det ikke har skjedd stort i Norge, bl a pga generelt lave kraftpriser.

Sigmund Hågvar, professor emeritus i naturvern, var opptatt av hvordan landskapet påvirkes av vindkraftutbygging. Han brukte tre perspektiver, det nasjonale, bygdenes og individenes perspektiv. Nasjonalt er naturen viktig for oss. Ett av våre mest kjente malerier, Harald Sohlbergs «Vinternatt i Rondane», viser oss den uberørte naturen som nasjonalsymbol. Motsvarigheten til dette er sorgen over tapte landskapsverdier. I bygdesangene er det ofte henvisning til og omtale av den uberørte naturen. Vindkraftsaken splitter bygdene, både politikerne, bygdefolket og familier, og slik splitting tar lang tid å lege. Som individer har vi vanskelig for å uttrykke de verdiene som ligger i landskapet, og vi tyr ofte til religiøse begreper. Vi tar landskapsverdiene for gitt.

Sveinulf Vågene, som er geofysiker med lang erfaring fra oljeindustrien, tok for seg miljøbelastningen fra vindturbiner. De nye turbinene som nå plasseres, er langt større en tidligere. Mens nye vindturbiner på 80-tallet var 20-30 meter høye er turbinene nå 150 - 190 meter høye, dvs. opptil ca. tre ganger så høye som regjeringsbygget, og rotorene sveiper et areal som er mye større enn en fotballbane. Jo større turbinene er, jo mer støyer de. Turbiner oppe på fjellet fører til at lydbanen krummes nedover mot dalbunnen og lyden blir da kraftigere. Dur fra vindkraftverk har en annen karakter enn støy vi ellers er vant med. De gir en dyp lavfrekvent dur, og i tillegg pulserende støy. Dette kan i lange perioder vedvare 24 timer i døgnet og er mer plagsom en annens støy. Dette fører til forstyrret nattesøvn og negative helsevirkninger som er godt dokumentert og fører til tretthet, utmattelse, humørendringer og nedsatt yteevne. For lite søvn fører til overvekt, diabetes type 2, hjerte- og karsykdommer, angst og depresjon, og økt dødelighet.

            Vågene dokumenterte ellers svært negative reaksjoner fra naboer når vindkraft-verkene kommer opp. Hytteeierne ved Uddal på Lista ble sjokkert over støyen fra møllene, og en sier at «det var som om vi sto ti meter fra rullebanen på Flesland». En annen hytteeier på Midtfjellet på Fitjar har måttet sove i kjelleren for å unngå den verste støyen. Atter en annen innbygger, samme sted, sier at lyden fra vindmøllene kan høres som en mørtelblandemaskin. I tillegg til støyen er det også andre problemer med møllene slik som skyggekast, reflekser fra rotorbladene, røde/hvite blink fra varsellys for fly på toppen av turbinene og kontinuerlige visuelle forstyrrelser generelt.

Situasjonen i Engerdal
Jeg sa innledningsvis noe om statens rammenormsystem, som altså er i ferd med å uthules gjennom internasjonale forpliktelser. Dette systemet omfatter også kommunene, men det snakkes likevel stadig om det kommunale selvstyret basert på representativitet, som noe som bør etterstrebes i våre dager. Ser vi på hva som har skjedd i saken vedr. vindkraftutbygging i Engerdal, ser vi hvor meningsløst dette begrepet om kommunalt selvstyre er.
            Her kan en utbygger, en rådmann og et kommunestyre, der kommunestyret riktignok er valgt av innbyggerne, men i liten grad ut fra deres holdninger til vindkraft, så vidt jeg har forstått, - her kan disse binde opp et helt bygdesamfunn og påføre både dem og en hyttebefolkning, som utgjør flere enn innbyggerne, store og uønskede miljøbelastninger. Dette kan de gjøre fordi støyen kanskje vil ligge innenfor noen normer for slik støy som er fastsatt sentralt, og fordi kommunestyret har denne «retten» til å ta avgjørelser som er basert på en foreldet oppfatning av at folk ikke er i stand til å vurdere hva som er til sitt eget beste.
            En annen grunn til at kommunestyret har anbefalt konsesjon er at saken har vært for dårlig utredet og forankret lokalt. Mangelfullt utredet er særlig støyproblematikken og, som uttalelsen fra WWF viser, hensynet til naturmangfoldet. Denne avgjørelsen vil høyst sannsynlig kunne føre til motsetningsforhold innad i bygda, slik det er rapportert andre steder fra, særlig når virkningene viser seg i praksis.
            Dersom en i stedet for vindturbiner i fjellet hadde valgt solcellepaneler i skogen, ville hele støyproblematikken, og mye av diskusjonen omkring utsikt etc., ha vært unngått! Og det er vel ingen mangel på skog i Engerdal! Derfor vil jeg anmode statsråden om enten å avslå konsesjon, eller å sende saken tilbake til kommunen til ny behandling. Det siste er en helt kurant behandlingsform som benyttes i mange andre klagesammenhenger, blant annet innenfor utdanningsområdet, som jeg kjenner godt til, og visst også statsråden.
            Det synes altså ganske åpenbart at kommunen ikke har gjort en god nok jobb når det gjelder å utrede saken og å forankre sin beslutning hos befolkningen. Det er, etter det jeg ser, ikke tilstrekkelige ønsker i Engerdal om å utbygge en vindmøllepark, verken hos innbyggerne eller hos hytteeierne. Derfor vil jeg også oppfordre kommunen om å trekke tilbake anbefalingen om å gi konsesjon. Ved en eventuell ny behandling i kommunen må det utredes om ikke kraft fra solcellepaneler, og eventuelt jordvarme, kan gi like gode resultater når det gjelder fornybar kraft som vindmøller, og uten de støybelastninger som vindkraften. Holdningene til de utredete alternativer må avklares både hos innbyggerne og hyttefolket.

Egen situasjon
I forbindelse med kjøp av hytte på Bergesætra i Engerdal, senhøsten 2013, ble jeg ikke gjort oppmerksom på at det ble vurdert oppført vindkraftverk i dette området, verken av selger (som er medlem av kommunestyret, og som jeg spurte om eventuelle utbyggingsplaner generelt), eller av Engerdal kommune i forbindelse med min søknad om konsesjon i forbindelse med kjøpet.

For egen del kan jeg godt bekrefte Hågvars opplysninger på vindkraftseminaret om at vi tar landskapsverdiene for gitt. Jeg hadde nesten ikke kunnet forestille meg at noen kunne finne på å ville ødelegge landskapet i Engerdal bare for noen – eller til og med kanskje ganske mange - ekstra kroner i kommunekassa. Dette vil også påvirke muligheten for rekreasjon hos hyttefolket generelt i Engerdal, som nok heller ikke hadde sett for seg en slik mulighet da de bygde eller kjøpte hytte her.

Jeg fikk først vite om utbyggingsplanene sommeren 2014, i forbindelse med at Austri Vind søkte om å etablere nytt målepunkt på Kvitvola. Jeg frarådet da dette, og stilte også spørsmål til kommunen om hvorfor den ikke orienterer de som skal kjøpe eiendom i nærheten om disse utbyggingsplanene, f. eks. i forbindelse med kjøpers søknad om konsesjon. Svaret jeg fikk var at kommunen ikke anser at den har noe ansvar for at jeg ikke fikk informasjon.
            Det virker derfor som om kommunen ikke våger å informere dem som kan tenke seg å kjøpe hytte i bygda om at man vil lage vindmøllepark her, mens Engerdal stadig markedsføres som attraktiv for hytte og friluftsliv. Det drives i så fall dobbeltkommunikasjon, som er den måten man kan forene de to hensyn på: hensynet til attraktivitet for hytteeiere, som er uberørt natur, ro og fred, og på den andre siden mulige raske inntekter som følge av en rasering av viktige deler av naturressursene.

Avslutning
Så kan vel kanskje statsråden si at han bare er opptatt av at det produseres terrawattimer og at innbyggerne får tåle belastningene. Dersom det i fortsettelsen likevel skjer en utbygging av vindkraft i sårbare og uegnete områder, som i Engerdal, til tross for stor lokal motstand, så tror jeg at det kan vise seg at vindkraftspørsmålet etter hvert kan få like store dimensjoner som OL-saken. Og det finnes altså alternativer for utbygging av fornybar kraft, slik vi ser når det gjelder solenergi i Tyskland, og når det gjelder jordvarme.