16. mar, 2015

Vindkraften blåser i det meste

 

Mangel på innsyn og offentlighet om vindkraftprosjektenes kostnader og lønnsomhet gjør subsidiene problematiske, skriver rådgiver Svein Roar Brunborg i DN 13. mars 2015. Han var tidligere avdelingsdirektør i OED.

 

Professor Anders Skonhofts innlegg 3. mars gir et godt bilde av vindkraftens samfunns­økonomi. Men det er flere sider ved vindkraften som gir grunn til bekymring. I NVEs vurdering av vindkraftkonsesjoner opplyses ikke om investeringer og lønnsomhet. Det er bedriftsinterne forhold som skjermes for allment innsyn. Norske strømbrukere subsidierer prosjektene gjennom lovpålagt kjøp av grønne sertifikater og tilfører investorene en egenkapital som verken gir rett til styreplass eller innsikt i hvordan kapitalen anvendes.

            Lokaliseringen av vindkraften har stor betydning for lønnsomheten. Lokale vindforhold er nå en ting, men også tap i nettet varierer lokalt. Vind bygges langt fra store befolkningssentra og gir et kraftoverskudd som må transporteres til utlandet. Det er ikke uvanlig at Statnett i perioder må beregne 5–10 prosent tap ved innmating av vindkraft, et tap som må betales til samme pris som vindkraften selges for.

            Kraftmarkedet setter en pris hver time på døgnet og påser at innmeldt produksjon balanserer med forbruk. Blir det ubalanse, må noen produsere mer eller mindre enn planlagt. Vannkraften har ledig kapasitet og vann i magasinet, og tar normalt den jobben mot en moderat godtgjørelse. Men store mengder uforutsigbar vind vil gi store avvik mellom faktisk produksjon og innmeldt produksjon og øker disse kostnadene betydelig.

            Hvor mye vindkraftprodusentene «bommer» i markedet vet vi dessverre lite om. Nord Pool som organiserer kraftmarkedet vet hver time hvor stor forskjell det er mellom forventet og faktisk produksjon av vindkraft i Latvia, men ikke i Norge. Det er et paradoks at offentligheten ikke får vite hvor store disse kostnadene er i vårt eget land. Jeg håper meteorologene treffer bedre i Norge enn i Latvia, for der er det mange dager med skivebom.

            Vindkraft blir stadig billigere – ifølge en ny rapport fra NVE – men kostnadene inkluderer ikke lokale tap eller kostnader på grunn av uforutsigbar vind og investeringsbehov i sentral­nettet. Det er en rimelig god årstidsvariasjon mellom vindkraft og kraftetterspørsel, men for de daglige variasjonene er det dårlig samsvar. Dette gir noe lavere gjennomsnittspris enn vannkraften oppnår. Alle disse faktorene burde tallfestes i konsesjonsbehandlingen. Det er i dag uklart hvilken lønnsomhet NVE legger til grunn for en vindkonsesjon. Norge er det eneste landet i Norden som ikke har statistikk for vindkraftproduksjon som kan sammenholdes med prisene i kraft­markedet. Årsaken kan være statistikkloven som ikke tillater offentliggjøring av statistikk når det er få produsenter. Men to millioner husholdninger bidrar til prosjektenes egenkapital. Innsynsrett og offentlighet bør gå foran hensynet til subsidierte investorers sensitive økonomi.

            Konsesjonsbehandlingen skal veie fordeler mot ulemper, men offentligheten får ikke greie på vekten av det som legges i vektskålene. Vindkraftens fulle kostnad er vanskelig å få øye på. Verdien av fremtidig turisme beregnes ikke. Vi har heller ikke en landsomfattende plan for vindkraft som prioriterer prosjekter med lavest konsekvens for naturen, slik vi har hatt for vannkraften. Kraftsektorens prosjekter er unntatt fra Plan og Bygnings­loven. I en fase av landets utvikling hvor tilstrekkelig og sikker krafttilgang er nøkkelen til økonomisk utvikling er dette forståelig. Men vi er forbi dette stadiet i dag. Norge går mot et stort kraftoverskudd samtidig som uforutsigbar vind utfordrer leveringssikkerheten og «spiser opp» reguleringsevne som vannkraften kunne solgt for god pris i utlandet via to nye kabler.

            Grønne sertifikater har et ambisiøst mål og knapphet på tid. Mange prosjekter kan ikke realiseres innen fristen nyttårsaften 2020. Det hindrer at vi kan velge de billigste prosjektene med lavest miljøkonsekvens.

            En internasjonal avtale med EU presser oss til økt produksjon av fornybar energi. Men «heldigvis» skjer dette i en sektor som kan skåne seg selv for innsigelser fra lokale planmyndigheter og som skjermer offentligheten for informasjon om lønnsomhet. Og beslutningene tas over hodet på forbrukerne som finansierer kalaset.

 

            Har vi et demokratisk problem på grunn av manglende offentlighet?


Stortinget er aldri gitt anledning til å vurdere helheten i systemet med grønne sertifikater. Venstre kjempet i sin tid frem prinsippet om mer offentlighet. Nå kjemper Venstre for vindmøller isteden. Vel blåst!