Verken grønn eller billig
Verken grønn eller billig
«Sertifikater og subsidiering for å bygge ut mer vindkraft og vannkraft i Norge er en dårlig idé. I tillegg til elendig bedriftsøkonomi medfører vindkraftutbygging store miljøkostnader, tap av biodiversitet og et stort forbruk av naturkapital», skriver NTNU-professor Anders Skonhoft.
Innlegg DN, 5. september 2014.
I en stor oppslått artikkel i Dagens Næringsliv 3. september ber Stein Lier-Hansen og Oluf Ulseth om mer støtte til utbygging av vind- og vannkraft i Norge. Argumentene og synspunktene til Lier-Hansen og Ulseth er velkjente og er blitt imøtegått tidligere. Men de fremsettes nå på nytt, denne gang for å påvirke statsbudsjettet for å få økte subsidier til vindkraftindustrien.
Hovedtesen er at få vindkraftprosjekter under den felles norsk-svenske sertifikatordningen har gått til Norge på grunn av høy selskapsskatt og ugunstige avskrivningsmuligheter. De skriver også at selve utbyggingskostnadene er relativt like i Norge og Sverige.
Jeg tror de tar feil. Utbyggingskostnadene er nok betydelig høyere i Norge. Jeg tipper at én kWh utbygd vindkraft i Sverige kanskje koster to tredjedeler av hva den gjør i Norge. Både et generelt lavere kostnadsnivå og lettere tilgjengelige prosjekter bidrar til dette. Per i dag er det ikke bedriftsøkonomisk lønnsomhet i norsk vindkraft selv med enorme subsidier. Når det ikke er noe profitt, er skatteregler og avskrivningsregler av mindre betydning.
Vindkraft som «grønn» energi og det at Norge har EU-forpliktelser, er en slags begrunnelse fra Lier-Hansen og Ulseth for subsidiert vindkraftutbygging. Og de skriver helt riktig at Norge har sluttet seg til EUs fornybardirektiv hvor målet er at den såkalte fornybarandelen skal være 67,5 prosent innen 2020.
Men nå viser det seg at denne andelen allerede så godt som er nådd. Tall fra Eurostat, EUs statistikk kontor, viser at fornybarandelen var 65 prosent i Norge for 2011. Denne andelen er trolig høyere i dag og svært nær 67,5 prosent. Er ikke Lier-Hansen og Ulseth kjent med dette?
Til sammenligning var gjennomsnittlig fornybarandel for hele EU om lag 13 prosent i 2011. Østerrike, som i likhet med Norge har mye vannkraftenergi, hadde den nest høyeste fornybarhetsandelen på 30 prosent. Dette forteller oss at Norge er i en særstilling i Europa når det gjelder bruk av fornybar energi.
Sertifikater og subsidiering for å bygge ut mer vindkraft og vannkraft i Norge er en dårlig idé. Ett forhold er at økt kraftproduksjon i dagens situasjon med mye kraft og lave kraftpriser isolert sett vil føre til enda lavere priser og dermed også mindre motivasjon for husholdninger og bedrifter å spare på strømmen.
Men det viktigste argumentet er at vindkraft i Norge er en svært dyr måte å skaffe seg energi på, gir store miljøødeleggelser og har ingen klimaeffekt. De bedriftsøkonomiske utbyggingskostnadene er høye. Og produksjonskostnadene kan typisk kanskje være 60 øre/kWh når kostnadene ved driften er inkludert. Til sammenligning får produsentene i dag kanskje betalt 30 øre for hver kWh de selger. Det bedriftsøkonomiske underskuddet uten subsidier fra forbrukerne er derfor formidabelt.
Men i tillegg til elendig bedriftsøkonomi medfører vindkraftutbygging store miljøkostnader, tap av biodiversitet og et stort forbruk av naturkapital. Villmarksområder omgjøres til industriområder med kilometervis av veier og et totalt forandret landskap.
Dette er i hvert fall Lier-Hansen vel kjent med. Han er leder for Norsk Industri, men han var også leder for det offentlige utvalget som i fjor la frem sin innstilling kalt «Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester». Denne utredningen argumenterte overbevisende for at bruk av naturkapital skulle inkluderes i samfunnsregnskapet når en sto overfor dilemmaet utbygging eller vern.
Når han nå ber om mer subsidier og støtte til utbygging av vindkraft, er dette glemt.
Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU.